LIDELSE  OG  HERLIGHET

Lesninger søndag 24. år almennelige kirkeår år B

Noe som vi alle kommer til å oppleve i livet, på en eller annen måte, er lidelse. Hos enkelte vil opplevelsen av motgang kunne føre til en avvisning av Gud.  Hvordan kan man tro på en Gud, dersom det finnes lidelse?  Smerte, motgang, død, blir satt opp mot Guds eksistens.  Hvis Gud eksisterer, skal det ikke finnes noen smerte eller lidelse, mener enkelte.  Men er ikke dette muligens en lengsel etter det tapte paradis?

I sin Sønn har Gud møtt lidelsen.  Jesus led døden på korset.  Lidelsen er gjennom døden og oppstandelsen gått inn i Gud. Betydningen av denne hendelsen er for oss umulig å forstå helt ut, men vi kan fastslå at Gud ikke avskaffet lidelsen gjennom sin Sønn.  Tvert imot.  Han har vist oss i Jesus at lidelsene ikke er slutten, men snarere en gjennomgang til herligheten.

I dagens evangelium ønsket Peter bare herligheten for Jesus, og ingen lidelse.  Men han ble avvist på det sterkeste. «Bort fra meg, Satan» sier Jesus, «for du tenker som et menneske uten sans for Guds veier!»  Sterke ord!  Så sier Jesus: «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg». Altså uten korset, ingen kristendom!  Uten lidelse, ingen kristendom!

Bibelen sier gang på gang at Jesus ikke er oss fremmed, men inderlig nær.  Ja, Jesus lever sitt guddommelige liv i hver enkelt av oss. «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham» sier Jesus i Johannesevangeliet.   Og Paulus erklærer: «Jeg er korsfestet med Kristus, og det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg» (Gal. 2,20). Kjære brødre og søstre, Kristus lever i hver enkelt av oss.

Den Kristus som bor i oss, vil også lide i og sammen med oss.  Jeg vil gjerne komme med et sitat til fra Paulus: «Vi er arvinger, – Guds arvinger og Kristi medarvinger, – så sant vi tar del i hans lidelse, for også å få del i herligheten, sammen med ham».

Jesus går så langt at han identifiserer våre lidelser med sine egne lidelser. Da Paulus, dvs. Saul, ble slått til jorden på vei til Damaskus, lød Kristi stemme fra himmelen: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg»?  Paulus spurte: «Hvem er du?» Stemmen fra oven svarte: «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 9, 4-5).  Men det var de kristne at Paulus forfulgte.  For Kristus var det ensbetydende med at Paulus forfulgte ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»  Det var altså Kristus selv han hadde forfulgt i de kristne.

Jesus lider på en hemmelighetsfull måte like til verdens ende. Kristus, som er hodet på Kirkens mystiske legeme, led på korset.  Vi, som er lemmer på hans kirkelegeme, får del i hodets lidelser. Dette er ikke en sannhet vi når frem til med vårt intellekt. Det dreier seg om en sannhet som er åpenbart i Den hellige skrift.

Jeg vil gjerne avslutte med å sitere Paulus en gang til.  Mens han sliter i lenker i fengsel skriver han disse ordene til Kolosserne: «Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken» (1.24).

Dersom du fullt ut tror på dette mysterium, blir ikke din lidelse så meningsløs lenger, håper jeg.