3. søndag i advent

År C 2015,
Luk 3, 10-18

Brødre og søstre,

vi nærmer oss julen med raske skritt, og selv om adventstiden ikke lenger blir sett på som en bots-tid i samme grad som fastetiden, er alle klar over at det er en tid til ettertanke, for at vi skal forberede oss til høytiden som kommer. Forberede oss på flere ulike plan. Men i dag greier liksom ikke Kirken å hode tilbake et barnlig gledesrop i spent forventning, og kaller denne tredje søndagen Gaudete; som betyr ”fryd og gled dere”. Tekstlesningene bærer sterkt preg av den forventningsfulle gleden, men Johannes døperen dukker likevel opp også i dagens evangelium, slik han har gjort gjennom hele adventstiden for å minne om at juleforberedelsene ikke bare dreier seg om pynting og rengjøring i hus og hjem, men fremfor alt i våre egne hjerter.
I den kristne billedkunsten blir den hellige Johannes døper tradisjonelt fremstilt på to ulike måter. Den ene fremstiller ham med et fat hvor han holder Agnus Dei, det seirende Guds lam, mens han i den andre holder et fat med sitt eget hode, og i begge tilfeller er han utstyrt med englevinger. De to fremstillingene forteller oss dype ting om den viktige rolle Johannes har i frelseshistorien; at han er budbærer, men også seer og profet, vitne og Kristi martyr.

Englevingene viser at Johannes oppfyller løftet Gud ga gjennom profeten Malakias: ”Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde veien for mitt åsyn”. Og budbærer på gresk heter; «angelos», eller engel. Senere får engelen også et navn, når profeten sier; ”Se, jeg sender dere profeten Elias! – før Herrens dag kommer.” for Elias, – som ikke døde på vanlig måte, men ble tatt opp til himmelen i en ildvogn, skulle komme tilbake før Messias. Derfor setter jødene alltid frem et ekstra beger med vin til profeten Elias hvert eneste år under påskemåltidet, i tilfelle han da skulle dukke opp. Mens vi kristne, som tror at Jesus er den lovede Messias, vi tror følgelig at det var profeten Elias som kom tilbake i døperens skikkelse.

Johannes er Herrens engel, en Guds budbærer, og det budskapet han kommer med er; ”Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!”

Men Johannes er også en seer, og når Malakias sier: ”Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde veien for mitt åsyn, betyr ”rydde veien for Herrens åsyn”, det samme som å kunne se Herrens veier. Og som seer, ser han også alt som rører seg i menneskenes hjerter. Alt det som stenger veien mellom dem og Herren, og det er fremfor alt grådighet og egoisme! Derfor sier han så like frem og uten omsvøp i dagens evangelium: ”Den som har to kjortler, må dele med dem som ingen har, og den som har nok å spise, må gjøre det samme.” Og til toll-oppkreverne og soldatene sier han at de ikke skal kreve inn større avgifter enn de har rett til, eller presse folk for penger, men være fornøyd med den lønnen de har.

Johannes, som ser Herrens veier, er den aller første som får se Den Hellige Treenighets mysterium åpenbare seg, under Jesu dåp i Jordan. Derfor sa Jesus: ”Det sier jeg dere: Blant alle dem som er født av en kvinne, er det ikke stått frem noen større enn Johannes Døperen.”

Men han så ennå mye mer. ”Se Guds lam”, sa han, ”se han som tar bort verdens synd”. Han så at Jesus var lammet som skulle slaktes, hvis blod skulle bevare menneskene fra døden. Som påskelammets blod hadde bevart Israel fra dødsengelen i Egypt når det ble smurt på dørkarmene, og som sauen Herren sendte til Abraham for å bli ofret i stedet for sønnen Isak. Johannes så det alt sammen, og vitnet om det, for at også andre skulle se det og si: ”Se Guds lam, han som tar bort verdens synd.” Derfor fremstilles Johannes så ofte med det seirende Guds lam på sitt martyriums fat.

Den andre fremstillingen viser Johannes som martyr og vitne. Også her har han englevinger, – (som vi kan se på den vakre ikônen som er malt av sr. Else Marie på Katarina-hjemmet). Med den ene hånden gjør han velsignelsens gestus, for som profet hadde han myndighet til å tale på Guds vegne, – og i den andre hånden holder han sitt eget hode på et fat. Han vitnet om Jesus som Guds Sønn og Guds lam, og prisen han måtte betale for dette vitnesbyrdet var sitt eget liv.

I hver eneste eukaristi synger Kirken den samme hymnen til Guds lam: ”Guds lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss.” Og like etterpå opptrer presten som en slags ny Johannes døper, når han sier: ”Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synd.” Som deltager i Kristi sendelse, forkynner presten det usynlige mysterium, at der verden bare ser brød, der ser vi Jesus Kristus, Guds lam!

Døperen sa: ”Ham er jeg ikke engang er verdig til å løse opp sandalremmen for”, men vi gjentar, sammen med den lille tolleren Sakkeus; ”Herre, jeg er ikke verdig, at du går inn under mitt tak.” For vi er ikke alltid like skikket til å ta Frelseren verdig imot, ikke før vi har fått ryddet ut all grådighet og egoisme fra våre hjerter.

Men, brødre og søstre, når Herren endelig kommer for å ta inn hos oss, da forventer han,- akkurat som han forventet av Sakkeus, at vi gjør godt igjen all uretten vi har gjort oss skyldige i. Og idét vi bekjenner vår synd og uverdighet, og idét vi påkaller Herrens miskunn, da vil Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds lam, si akkurat det samme til oss som han sa til tolleren:

”I dag er frelse kommet til dette hus. For også dere er Abrahams barn, og Menneskesønnen er kommet for å lete etter det som var fortapt, og frelse det!”

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen

– p. Jon Atle Wetaas OP
13.12.2015