Gud, vær meg nådig. Kyrie eleison på gresk, kan vi si. Det sa den andre mannen i lignelsen. Det sa også vi, det sier også vi ved starten av messen. Gud, vær meg nådig. Den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet, sier Herren Jesus. Det er lett å si: Gud vær meg nådig. Men det er ikke nok. Det er lett å si kyrie eleison, ikke så lett å ydmyke seg. For man kan si Gud vær meg nådig med et hjerte fullt av forfengelighet. Hvordan så?
Her er nøkkelen: Hva er mitt livs plan, hva er mitt livs program når jeg ber: Gud, vær meg nådig? Herre, mitt livs plan er å bli din disippel ; jeg skal be rosenkransen hver dag ved daggry ; jeg skal lese Bibelen hver kveld ; jeg skal faste to ganger i uken ; jeg skal være et godt eksempel for min neste som ikke forstår noe av Gud ; lære andre å følge mitt eksempel, ikke å bli villedet av alle de dekadente biskopene og prestene i kirken ; Herre vær meg nådig, fordi jeg vil bli helgen, et skinnende lys i hele kristenheten.
Skulle Herren være glad for å høre en slik bønn? Glad for å høre et slikt program? Er dette en holdning å ha når man vil ydmyke seg foran Herren? Hvor er ydmykheten der? Nei.
La oss nå se på den andre mannen. Hvem tenker dere at han er, brødre og søstre? Han som ydmyker seg selv? Det er bare en mann, en eneste mann i hele verden som ydmyket seg: Jesus selv! Han som er Gud og ble menneske, han, den udødelige som ble korsfestet, dødelig, for oss syndere, han som ble opphøyet, og ydmyket seg selv igjen til å bli brød i våre hender. Han er den ydmyke, den perfekt ydmyke. Og hva var planen hans for livet? Hva var hans livsprogram? Ikke hva jeg vil, men hva du vil, Fader vår, skje din vilje.
Ingen kan være så ydmyke som Guds enbårne sønn. Det betyr ikke at vi aldri kan ydmyke oss. Det betyr at vår ydmykhet ikke er perfekt. Fryktelig, sier dere? Nei, ikke fryktelig. Nådig. For Herren gjør ingenting, nettopp ingenting, for seg selv, egoistisk, egosentrisk. Den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet: det betyr at Herren tar til seg vår uperfekte ydmykhet, og forvandler den til en offergave, Gud til behag, akkurat som han tok de fem brød og to fisker, og mettet fem tusen personer med det.
Herren vil ta fra oss vår egoistiske livsplan, ikke for å utslette den, men for å opphøye den, opphøye den til en realistisk livsplan, en plan som bærer frukt, frukt som består, frukt som heter hellighet. Han vil oppfylle vår plan om å være hellige. Men Herren tar den aldri fra oss mot vår egen vilje. Han er tålmodig med oss, ikke tyrannisk. Menneskene er tyranniske, ikke Gud. Vi må bare komme foran ham med vår uperfekte ydmykhet, våre bedervede brød og døde fisker. Og vi skal motta i bytte den samme livsplan vi lengter etter: ekte hellighet, kommunionen med Gud. Ikke den helligheten som er laget av våre syndige tanker og hender, men laget av Guds barmhjertighet og visdom. Gud, vær meg nådig.
Så langt om ydmykhet/opphøyelse. Jesus Kristus snakker også om rettferdighet. Hva er det egentlig?
Tro ikke at å leve et ekte kristent liv er å ikke ha noen ambisjoner. Tvert imot: ikke fravær av ambisjoner, men med de aller høyeste ambisjoner: kommunion med Gud, med Guds tanker, med englene og helgenene, ekte enhet med Gud, ekte vennskap med Gud.
Den Hellige Paulus skriver til Timotheos: Herren vil frelse meg inn i sitt himmelske rike. Han skriver det samme til korinterne: Hva intet øye har sett, hva intet øre har hørt, det som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte, det har Gud åpenbart for oss ved Ånden (1 Kor 2:9-10). Men vakrest skriver han det til romerne: Dem Gud har forutbestemt, har han også kalt; dem han har kalt, har han rettferdiggjort; dem som er rettferdiggjort har han også herliggjort (Rom 8:30). Der! Der er en livsplan som er kristne verdig!
Kyrie eleison, sier vi. Gud, vær meg nådig. Den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet, sier Herren. Nå kan vi svare: Gloria in excelsis Deo.
Vær ambisiøse, brødre og søstre. La oss kaste ut våre smålige, latterlige og egosentriske ambisjoner. Bedre, la oss ofre dem på alteret av Guds brennende, nådefulle barmhjertighet. La oss la dem dø. Da skal vi se dem oppstå med en ny kropp, se dem bli opphøyet og rettferdiggjort. Da skal vi se hva som aldri er kommet opp i noe menneskes hjerte. Og så bør vi forvente det uventede. Eller, om jeg får si det på engelsk: be ready to expect the unexpected.