Brødre og søstre,

midt i fastetiden bringer liturgien oss Johannes Døperens rop i ødemarken; Vend om og tro på Evangeliet. Men til tross for denne alvorlige oppfordringen, feirer Kirken i dag Laetare, som er Gledens søndag! Så la oss se litt nærmere på hva glede og forsakelse har til felles, og hva som knytter dem sammen med tette bånd.  

Til tross for at vi ble omvendt ved dåpens bad, har vi stadig behov for å omvende oss på nytt. Rutinene tærer lett på troslivet vårt, og gjør det daft og uten spenst. Litt som med strengene i et instrument, som også må justeres og strammes opp. Derfor må vi hele tiden forsøke å omvende oss til Evangeliet, ved bønn, forsakelse og barmhjertighets-handlinger. Og spesielt nå i fastetiden, ber vi om Åndens fornyende kraft, for at troens flamme skal kunne brenne klar og hvit inne i oss.

Når vi i dag hører fortellingen om Den fortapte sønn, og samtidig vet at vi feirer Gledens søndag, forstår vi at dette antagelig er tilrettelagt av pedagogiske årsaker, som ofte er tilfellet med søndagenes lesninger

Vi identifiserer oss raskt med den overmodige gutten i fortellingen, og kanskje ikke uten grunn, for han representerer naturligvis synderne i lignelsen Jesus forteller. Han forlater sin fars hus med hele arven, skusler den bort på sånt som ikke gir livet noen mening, og blir til slutt sittende ensom, sulten og ydmyket i et fremmed land langt borte.

Og midt i denne elendigheten, langt borte både fra der han ville vært, og fra den han ønsket å være, tenker han seg om! Han omvender seg!

For han innser, at når selv de ringeste av tjenerne der hjemme har det bedre enn ham, vil også han slippe sult og fornedrelse, og all den elendigheten hans dumhet og grådighet har brakt ham inn i, om han bare kommer seg hjem til sin fars hus igjen.

Han vender derfor tilbake, og allerede mens han er langt borte, kjenner faren ham igjen! Han har nok stått der og speidet etter gutten sin hver eneste dag siden han dro. Og når faren nå får se ham, får han en så stor og inderlig medynk med ham, at den syndsbekjennelse sønnen hadde bestemt seg for å presentere, forsvinner i farens favntak.

Og vi forstår naturligvis at faren må være et bilde på Gud!

Så blir det fest og feiring, for; stor er gleden blant Guds engler over én eneste synder som vender om! Men, selv om han nå har vendt tilbake, og er inderlig vel tatt imot, har han tross alt begått en synd, som han bare så vidt fikk bekjent, og sa: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg!

Og det er akkurat her vi nærmer oss fortellingens poeng, – lignelsens polemiske brodd, nemlig årsaken til den eldste og trofaste sønnens reaksjon, han som føler seg både forbigått, ydmyket og urettferdig behandlet.

Og den eldste sønnen, er et bilde på fariseerne og de skriftlærde. De er selve foranledningen til at Jesus forteller denne lignelsen! Det hørte vi allerede av innledningsordene: Alle tolloppkreverne og annet syndig folk samlet seg for å høre Jesus. Fariséerne og de lovkyndige ble forarget over dette, og sa: Han omgås åpenbare syndere, og spiser sammen med dem.

Det er som svar på denne bemerkningen at Jesus forteller lignelsen.

Og vi kan legge merke til at han ikke kritiserer fariseerne for deres tolkning av loven. Det han ønsker å understreke, er at Gud er en snill far, – og en snill far tilgir sine barn, om de bare angrer de feilene de har gjort, og ber ham om tilgivelse.

Jesu gudsbilde står med andre ord i grell kontrast til fariseernes. De viser til en fjern og streng far, som holder nøye regnskap med alle detaljene i sine barns synderegister, for så å kunne utmåle sin harde straff! Jesus derimot, kaller Gud: Abba, – Pappa, og presenterer ham som en kjærlig far som gleder seg mer over den ene synderen som omvendte seg og kommer hjem igjen, enn over de 99 som har greid seg selv, og ikke har behov for hans tilgivelse. 

Derfor har Kirken valgt akkurat dette Evangeliet til Laetare-søndagen i fastetiden. For at vi skal lære å glede oss, både over vår egen, óg også over alle våre med-menneskers omvendelse, og slik forstå hvorfor bot og glede hører så nært sammen. Konklusjonen blir altså, brødre og søstre, at fastetiden også er en gledens tid, i himmelen som på jorden. For det blir gjensynsfest og glede hver eneste gang en av oss syndere vender om, og går tilbake til vår Fars hus, i troen på det Evangeliet forkynner; som er at det er håp om Guds frelse for absolutt alle mennesker!

+ I Faderens, og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen