Kristus kommer i dag, som vanlig, som alltid, med livets ord. Han kommer med en profeti: «Solen skal bli formørket, og månen miste sitt lys.» (Mk 13,24) Det vet vi om. Våre teleskoper, våre intergalaktiske satellitter, sender oss mange, mange bilder av stjerner som eksploderer, sorte hull som svelger galakser etc. En dag skal vår egen stjerne, solen vår, bli mindre og mindre, til den eksploderer. Det vet vi om. Verdens ende. Slutten på denne verden. Begynnelsen på en ny.
Livets ord er ikke det, men dette: «Dagen eller timen vet ingen, hverken englene eller Sønnen. Bare Faderen.» (Mk 13,32)
Ikke Sønnen, bare Faderen. Det er nettopp et ord som åpner til det evige liv. For Jesus sier: Jeg er Sønnen, ikke Faderen. Jesus lærer oss om den Hellige Treenighet. Et ord om livet. Livet i overflod.
Det er ikke vanskelig å forstå. Hva sier vi hver søndag? «Jeg tror på én Gud, patrem omnipotentem, factorem caeli et terrae, den allmektige Fader, skaperen av himmel og jord.» Han, den allmektige Fader; Han, Fader vår, skapte alt som er. Han kjenner skapelsen sin helt igjennom. Han vet alt om sitt verk. Universets begynnelse, universets ende.
Fader vår. Skaperen vår. Sønnen også er Gud, men Han er nettopp Sønnen, ikke Faderen. Ikke skaperen heller. Vi tror på én Gud, tre guddommelige personer : Fader, Sønn og Hellig Ånd. Sønnen skapte ikke verden; Faderen gjorde det. For vår skyld døde Jesus Kristus på korset. Ikke Faderen. Ikke Den Hellige Ånd. Sønnen gjorde det. På grunn av det, på grunn av at bare Faderen skapte verden og kjenner verdens ende; på grunn av at bare Sønnen døde på korset og ble reist opp fra de døde av Faderen; på grunn av at bare Den Hellige Ånd forvandler brød og vin til Kristi legeme og blod i den hellige eukaristi; på grunn av alt dette vet vi at Den Hellige Treenighet er den ene, sanne Gud.
Ikke tre guder. Én Gud, tre personer. Fordi den sanne Gud er kjærlighet. Hvis Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd bare var én person, ville det bety at kjærligheten i Ham faktisk var en fullkommen kjærlighet til seg selv. En narsissisme.
Derfor sier jeg ikke at alle mennesker tror på samme gud. De som påkaller Jehova, Buddha, Allah, Zarathustra, Zoroaster, Gaia, en planets ånd, etc., de som ikke er Den Hellige Treenighet, disse gudene er tomme. De kan ikke frelse menneskene. Hvordan kunne de det? Deres konsept er en perfekt narsissisme.
Det er en annen som elsker seg selv perfekt, og bare seg selv, en som vi kjenner vel i katolisismen. Hans navn? Lucifer. Han som var den skjønneste engel, hvis skjønnhet ble alt for ham, hvis skjønnhet sa til Jesus da han viste Jesus all verdens riker : «Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og hyller meg.» (Mt 4, 9)
Lucifer, Jehova, Buddha, Allah, Zoroaster: hvilken av dem hadde en så stor kjærlighet at han ga sitt liv for oss syndere? Ingen. Bare Jesus Kristus, den evige Sønnen, han som ikke tok vare på sin egen majestet, men gikk til døden på et kors for dem som hater ham. For Gud er ikke narsissisme, Gud er forhold. Pakt. Ekteskap med dem som går inn i forhold til Ham, som går inn i hans hellige pakt, og som tar imot den sanne kjærlighet, den kjærligheten som gir sitt liv for en annen enn seg selv.
La oss, også vi, forsake all narsissisme. La oss elske hverandre som Gud har elsket oss. Det er den beste medisin mot vinterens depresjon! Da skal vi leve med Gud for alltid, da skal vi skinne som stjernene (Dn 12,3) til verdens ende, og etter verdens ende. Amen.