Det var et noe dramatisk bilde av verdens undergang som ble skissert i dagens evangelium: solen skal bli formørket, månen skal miste sitt lys, stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal rokkes. Jeg vet ikke hvordan du reagerer når du hører disse ordene. Det er en del angst forbundet med bibelens endetidsbilder blant noen kristne. Men vi behøver ikke tolke disse bildene bokstavelig. Dette er apokalyptisk språk som kom i bruk i jødiske kretser omtrent 200 år før Kristus. Dagens første lesning fra profeten Daniels bok er et eksempel på det. Senere ble apokalyptisk språk tatt opp av urkirken – for eksempel i bibelens siste bok, Johannes åpenbaring.

Vanligvis brukes dette språket for å gi trøst og håp til folk som opplever forfølgelse – og det opplevde de første kristne. Dette evangeliet ble ikke skrevet for å skremme, men tvert imot for å gi håp og utholdenhet i trengselstiden. Etter beskrivelsen av de kosmiske hendelsene i dagens evangelium sier Jesus: «Da skal de få se Menneskesønnen komme i skyene i all sin makt og herlighet». Håpets kilde er altså tidenes ende og Jesu gjenkomst.

Når kommer alt dette til å skje? Dagens evangelium sier: «Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer». Men her er vi, to tusen år senere, og det har ennå ikke skjedd! Og til tross for noen menneskers dystre tolkninger av situasjonen i dagens verden, kommer det neppe til å skje i vår tid. Men den ytterste dag hører ikke bare fremtiden til. Den har allerede begynt. Jesus har båret hele menneskeslektens synd; han har fullbrakt sitt forsoningsverk. «Det er fullbrakt!» sier Jesus på korset rett før han bøyer hodet og utånder (Joh. 19,30). Og rett etter at han døde, ifølge Matteus, skjedde følgende: «Jorden skalv, og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp» (Matt. 27,51-52). Jesu død og oppstandelse ledsages altså av apokalyptiske tegn. I og med at han har stått opp fra de døde, er den nye himmelen og den nye jorden et faktum.

Hver gang vi ber Fader Vår, sier vi: komme ditt rike! Men vi ber ikke bare om fremtiden. Vi ber om at Guds rike må komme til oss her og nå. Forsoningens rike, kjærlighetens rike må komme og bli levende i hver enkelt av oss. Jesus sa flere ganger: Guds rike er inne i dere. Riket er virkelig, og det er allerede nå. Guds rike er som skatten i åkeren – dypt nedgravet i jorden inntil den dagen vi finner den. Guds rike er som den meget kostbare perle, verdt alt annet.

Alt det jeg hittil har sagt er meget aktuelt med tanke på det som vi alle, med sikkerhet, en dag kommer til å oppleve, nemlig døden. Men «døden» – er det egentlig feil ord å bruke? Kan vi kalle det for død, det som er inngangen til livet? «Jeg dør ikke, jeg går inn i livet», sa Terese av Lisieux på dødsleiet.
Nylig ble brødrene i St Dominikus invitert til Katarinahjemmet for å feire Dominikanernes Allesjelersdag. Det var god stemning og jeg ville utbringe en skål. Så innledet jeg med å si «lenge leve ….» og en av søstrene fullførte ved å rope «de døde!» Det passet perfekt på en Allesjelersdag-feiring, synes jeg.

Det er viktig at vi ikke glemmer den urkristne måten å omtale døden på. Kirken har alltid kalt helgenenes dødsdag for «dies natalis», altså deres fødselsdag. Å dø er å bli født inn i det himmelske livet. Døden er vår himmelske fødselsdag. Johannes skriver at Jesus visste «at han var utgått fra Gud og gikk til Gud» (Joh 13,3). Å bli født er å utgå fra Gud, å dø er å gå tilbake til Gud. Det var noe å meditere over i disse november dagene, synes jeg. Kanskje jeg skal avslutte med å gjenta det:
Å bli født er å utgå fra Gud, å dø er å gå tilbake til Gud.