LIVETS PARADOKSER
De kjente Jesu ord som nettopp er blitt lest, altså saligprisningene, de kan beskrives som et slags kristent manifest. “Salige er de som vet seg fattige … Salige er de som blir forfulgt … Salige er de som sørger …” osv. Er ikke disse ordene merkelige i vårt rike og kjendispregete samfunn! Saligprisningene er gull verdt, synes jeg, i et samfunn med mye indre tomhet og åndelig søken.
Men hva er egentlig saligprisningene? De er paradoksale. Denne verdens målestokk snus fullstendig på hodet, når tingene her ses i sitt rette perspektiv, som er Guds perspektiv. Guds verdier er helt andre enn denne verdens.
Paulus vitner om det gjennom sine gjentatte beskrivelser av sine lidelser som apostel. For eksempel i Annet Korinterbrevet sier han: ”Vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt”. De paradokser som Paulus erfarte i sitt liv, er i samsvar med saligprisningene.
Dette er på mange måter også vår erfaring som troende i dag. Det kan være vanskelig å ta imot Guds velsignelser når alt går på skinner i livet. Da kan det være lett å ta disse velsignelser for gitt. På den annen side, er det ofte når vi kjenner på sorg og avmakt, at vi kan ta imot fra Gud. For eksempel, når vi opplever perioder av fortvilelse eller tomhet: kanskje er det nettopp i slike perioder at Gud kaller på oss. Vi burde ikke flykte fra de indre rommene i oss selv. Vi burde ikke flykte fra lidelsen og mørket. Denne lidelsen behøver nemlig ikke å være forgjeves. Gud kan benytte seg av alt, bare menneskene ikke motsetter seg det.
Dette betyr ikke at Jesus sier det er bra å være fattig, sulten og sørgende. Han sier heller ikke at det er et gode å være upopulær, utstøtt og hånet. Smertefulle erfaringer er stort sett ikke ønskelig eller godt i seg selv. Det er ikke at man er salig FORDI man lider. Nei! Hele poenget er at lidelser KAN, med Guds hjelp, føre til modning, takknemlighet og motstandskraft. Lykkelige, eller salige, kan vi være fordi, midt i smerte og mørke kan vi erfare Guds nærvær på nye måter.
Mange har sett på lidelsen som en vei til visdom. En kjent rabbiner fortalte en gang at et menneske uten lidelse har lite å fare med. De mennesker som får alt lettvint opp i fanget, er ofte overfladiske og har lite å gi fellesskapet. Mange, i ettertid, opplever lidelsen som en gave. Den har forandret livet deres, gitt livet mer innhold og dybde.
Mystikeren Johannes av Korset beskriver den mørke natten, som mange opplever, som en rensende natt. Når livet blir vanskelig, har ikke Gud forlatt det mennesket – men Han renser det. Gud ønsker å rive ned våre murer av selvrettferdighet. Han ønsker å si noe grunnleggende om vårt forhold til Ham. Han ønsker at vi blir fattige – fattige i ånden, at vi kjenner oss fattige. Vi ser at vi er avhengige av Gud, ute av stand til å gjøre noe på egen hånd. Vi mister våre falske garantier og våre ustabile sikringer i livet. De perioder man opplever med mørke stunder kan derfor være en port for å nå selve Livet – dvs. livet med stor L.
Saligprisningene ikke er noe som bare hører hjemme i en fjern fremtid eller bare i det hinsidige. Når vi begynner å leve ut fra Guds perspektiv, når vi følger Jesu vei, da blir det kommende allerede nærværende. Da bringer Jesus fred og salighet inn i trengslene her og nå.