«Gled deg, Jerusalem, du Sions datter,
kom sammen alle som elsker henne!

4. søndag i faste kalles «søndag Laetare», søndag «gled dere», etter inngangsverset. Og blant alle våre grunner til glede, velger lesningene å legger vekt på at Gud lar oss SE. Gud lar oss jo se sitt skaperverk, så forunderlig velordnet og harmonisk – inntil fremmede krefter griper inn og bringer det ut av balanse.

Og Gud opplyser mennesket ved sin Hellige Ånd. Som vi hørte i den første lesningen: profeten Samuel får SE alle Isais prektige sønner. Samuel ser deres utseende og høye vekst. Men det er ikke alt. Gud hjelper Samuel til å SE, at det er den yngste. lille David, som faren ikke regnet med så han var ute og gjetet småfe da sønnene hans skulle presenteres, som er den utvalgte.

Profeten Samuel forklarer, at «Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» Så ble da lille David salvet til Konge over Israel, til Sauls etterfølger.

Mens i den lange Evangelielesningen beskriver Johannes Evangelist hvordan mennesker kommer til å SE, at Jesus er den nye kong David: Herrens salvede, Kristus.

Fortellingen om mannen som var født blind, kan også leses som en beskrivelse av mennesket som søker erkjennelse, som søker å forstå virkeligheten om menneskene og verden.

I vår tid er det jo ikke bare den lille katolske minoriteten som vi utgjør, som blir misforstått og fremstilt i ufordelaktig lys. Hele den sekulære kulturen som omgir oss nå, tror at troen på Kristus, troen på Gud, fører til et gledesløst liv. Og at troen står i motsetning til naturvitenskapens resultater. Folk som kan bekrefte at tro og fornuft ikke motsier hverandre, vekker forundring. Skolens lærebøker påstår at middelalderens mennesker mente at jorden var flat, leste jeg i Tidsskriftet St. Olavs nyeste nummer. Så den som leter etter sannheten, må regne med mye motstand og uforstand, slik den blindfødte i Evangelielesningen gjorde.

Men Herren hjelper oss å se. Den blindfødtes foreldre, så, men siden de var redde for å bli utstøtt av sitt miljø, synagogen – å bli «uttafor» – henviste de til sin sønn: «Spør ham selv, han er gammel nok til kunne svare for seg.»

Og her støter vi jo på et tema av i dag: den nye tendensen til å ville støte ut dem som er anderledes. Og ikke minst er det «religion» som skal være årsak til alt ondt, får man inntrykk av. Ifølge pressen, lanserer nå et norsk politisk parti, av dem vi pleier anse som «midt på treet», en serie forslag som skal gi myndighetene bedre kontroll med tros- og livssynssamfunnene. Det begrunnes med at, SITAT:
«Det idag foregår diskriminering, negativ sosial kontroll, kvinneundertrykking, homoterapi og radikaliseringsaktiviteter innenfor ulike tros- og livssynssamfunn.» (Aftenposten, 3. mars s. 30.)

Det må jo bunne i mangel på lys, at det skal være så skremmende at noen tar Gud, og Guds vilje, med i betraktning, når de skal treffe sine valg. At det «fremmede» skal være så truende. Og at «myndighetene» skal beskytte oss.

Heldigvis hjelper det å bli kjent med noen bærere av «de fremmede religioner», så man kan se hva troen betyr for dem og deres liv. Og kanskje får man hjelp til å SE hva «de fremmede» har betydd for vår egen kultur. Uten araberne ville vi stadig skrevet romertall, og ikke visst hva desimaler er.

Og jødenes bidrag til vår kultur illustreres ved utdelingen av Nobelprisene i Stockholm i oktober: en stor del av prisvinnerne er jøder, hvert eneste år.

Den blindfødte aksepterer lyset. Fortellingen slutter med, at Kristus spør «Tror du på Menneskesønnen?» Og den annen svarer: «Skal jeg kunne tro på Ham, Herre, må du si meg hvem han er.» Og det ender med at den blindfødte sier: «Jeg tror Herre.» Han har gjort troens sprang.

Den Hellige Ånd gir oss lys, så vi kan se. Og den hellige ånd gir oss styrke, til å følge lyset. Styrke til å holde fast på sannheten vi ser. Grunn til glede.