Jeg er Den gode Hyrde, og en god hyrde setter livet inn for fårene!
Ja, brødre og søstre, i dag feirer Kirken Den gode Hyrdes søndag. Derfor handler også denne søndagens messeliturgi om hyrden og fåreflokken, og om hvor viktig det er at fårene gjenkjenner sin Gode Hyrde når han kaller på dem. Og det er selvsagt ingen tilfeldighet at Kirkens liturgi bringer oss dette budskapet nettopp nå, mot slutten av påsketiden, for som vi vet er det med pinsen og Åndens mysterier at Den nye Kirkes misjonsvirksomhet tar til for alvor.
Da jeg prekte over denne søndagens evangelium for noen år siden, nevnte jeg at jeg har vært så heldig å få oppleve å være gjetergutt som barn, og fikk lære om gledene og utfordringene denne oppgaven innebærer. For det å være en gjeter, Hyrde eller Pastor, er noe langt mer, og langt viktigere, enn bare å være en som vokter!
Gjeteren skal være veiviser og leder, føre flokken trygt frem til nye gode beiter, og unngå de farlige stier hvor det kan lure både hoggorm og løse stener. Han skal også ta spesielt hånd om de dyra som blir trette eller syke, og selvsagt, og ikke minst, skal han lete etter de som har kommet bort fra flokken, og ikke gi seg før de blir funnet, og bragt trygt tilbake i god behold.
Alt dette er naturligvis selvsagte ting. Men det viktigste i forholdet mellom dyrene og deres gjeter, er den gjensidige tilliten. En god hyrde må kjenne dyrene sine, hvert eneste et, og være oppriktig glad i dem! For først når han viser dem sin kjærlighet, kan han vinne dyrenes tillit. Derfor kommuniserer han med dem hele tiden, trøster dem når de er skremt, og kaller på dem når kvelden faller på, og de gjenkjenner ham på stemmen, og kommer til ham som et barn til sin mor. For i og med at dyrene elsker sin hyrde, lengter deetter hans røst, som representerer både kjærlighet, trygghet og omsorg.
Bildet av Jesus Kristus som Den gode Hyrde er et av de aller eldste, ja antagelig DET eldste, symbolet kristendommen kan vise til! Eldre enn både korset og fisken. Men antikkens kristne hadde ikke et romantisk syn på gjeteren, eller hyrde-skikkelsen, slik som vi har her hjemme.
Nei, antikkens folk så på sine konger, sine kyrios, som den gode beskytter, som skulle verne dem mot ytre farer og fiender, sørge for dem med det de trengte, og lede dem trygt fremover mot stadig bedre tider.
Derfor ble Jesus etter hvert de kristnes Kyrios, deres Herre og Konge. Han vernet og beskyttet alle sine, han ledet dem på den rette vei, tok seg av de svake og syke, og gikk til slutt så langt i sin uendelig store kjærlighet til hvert eneste får i hjorden, at han ga sitt eget liv for å redde dem. Jeg er Den gode Hyrde, sier han, og en god hyrde setter sitt liv inn for fårene!
Ved å dø og stige ned i graven som andre mennesker, kunne Den gode Hyrde sprenge dødsrikets porter. Derfor kan vi i dag forkynne Evangeliet, som forteller oss at det som før bare var en mørk blindvei, og slutten på alt, nå har blitt til en himmelstige, selve herlighetens vei, som skal føre oss til en ny og helt annen virkelighet. For i det samme Jesus satte døden under sin fot, seiret han samtidig over den én gang for alle, og ved sin seier ga han samtidig oss adgang til selve sannheten, den nye virkeligheten, som vi kaller; det evige liv hos Gud.
Etter at den siste apostelen døde, oppsto det tvil om hva som var den ene og sanne tro, for det utviklet seg forskjellige trosretninger. Derfor ble spesielt det Evangeliets ord som vi hører i dag, om Hyrden som kjenner og elsker sine får, og fårene som gjenkjenner sin Hyrde når han kaller, en viktig del av Kirkens videre forkynnelse!
For dette hadde noe direkte med hyrdeembetet i Kirken å gjøre, og måten Evangeliet ble overlevert på, og siden alltid har blitt overlevert, fra generasjon til generasjon, helt frem til denne dag.
Ser vi på Kirken som en kve, og oss selv som en hjord, vet vi at vi alltid bare har hatt én sann hyrde; nemlig den Gode Jesus Kristus, Guds Sønn. Derfor ville også en forkynnelse der fårene ikke kan gjenkjenne sin Hyrdes røst fort falle død i jorden, uten å bære frukt. Det er hele Kirken og alle dens lemmer, som er apostolisk. Ikke bare hyrdene som lever i den apostoliske suksesjon, altså biskopene. Derfor er troen til hver enkelt av oss hele Kirkens tro, fordi troen ikke er noe vi kan prestere av oss selv. Nei, den troen Apostlene har gitt videre til oss, blir uttrykket gjennom Kirkens dogmer. Og ved Guds nåde viser Kirkens dogmer oss hvilken vei vi er kalt til å gå.
Men, sier Jesus i dagens Evangelium,jeg har også andre får, som ikke tilhører den samme kve. Og også dem må jeg lede, så det kan bli én hjord og én hyrde! Og med dette ønsker vår gode Hyrde å si, at frelsen i Jesus Kristus er tilgjengelig for alle jordens mennesker, bare de kommer til troen på ham.
Derfor trenger menneskeheten Kirken, den kveen der hjorden samler seg, fordi det nettopp er her apostlenes forkynnelse foregår. Likevel må hjorden, Guds folk, også av og til ut av kveen, for stadig å kunne søke nye beiter og møte nye utfordringer, på nye steder, til nye tider.
Og skulle vi komme på ville veier, på en mørk og bratt sti, kan vi alltid føle oss trygge, så lenge vi har tillit til den ene, sanne og Gode Hyrde. For bare vi kjenner ham igjen på stemmen når han kaller på oss, kan vi stole fast på at han fører oss trygt tilbake til hjorden i kveen igjen.
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. + Amen