Luk 5,1-11
Brødre og søstre,
De tre lesningene vi nettopp har hørt, er alle så rike på viktig informasjon, at de hver og en er kilde for hundrevis av prekener. Når vi her og nå kun har anledning til én eneste, har jeg valgt å se litt nærmere på det vi i første lesning og så i Evangeliet oppfatter som ”menneskets møte med det hellige”.
Når profeten Jessaias fortvilet utbryter at han har urene lepper, tar serafen den glødende sten, og rører ved hans munn. Dette gjør han jo for å gi profeten det mot som skal til, for å svare Gud på hans spørsmål, enda han syntes han var langt fra verdig. ”Se her er jeg”, svarer han Gud, ”send meg!”
Ser vi så på evangelieteksten, og Peters reaksjon etter den mirakuløse fiskefangsten, føler også han seg uverdig, når han forstår at han står ansikt til ansikt med det hellige. Han kaster seg ned foran Jesus og sier:”Herre, gå vekk fra meg, for jeg er en syndig mann!”
Veldig likt Jessaias reaksjon, når han i første lesning sier:”Jeg er ikke verdig til å være i kontakt med det Hellige, for jeg er en synder, en uren mann!”
Mennesket i møte med det helliget, med DEN hellige, føler seg lite, syndig og uverdig. For Peters del var det særlig det at han ikke levet etter Moseloven! Dette var på Jesu tid stort sett, og teknisk sett, bare mulig for fariséerne og de skriftlerde, som hadde spesialisert livene sine på nettopp å leve etter lovens bokstav. De dannet små grupper, eller foreninger, hvor folk slapp inn etter en prøvetid, eller et slags novisiat, hvor man sammen gransket lovene for å kunne benytte seg av dem i alle mulige situasjoner. De ble altså selv spesialister på å leve etter loven, mens den store skare av jøder, verken hadde tid, økonomi eller yrker som gjorde det mulig å oppfylle lovens regler fullt ut! Altså levde den klart største del av befolkningen IKKE etter loven, og ble da også kalt: SYNDERE! Fariséernes bestyrtelse uteble da heller ikke, som vi vet, når Jesus, som den religiøse og lovlydige mann han var, omga seg med nettopp syndere av de mest oppsiktsvekkende kategorier.
Så når Peter, foran Jesus der på stranden, kaster seg ned, så er dét han egentlig sier: ”Herre, jeg er ikke en religiøs spesialist, jeg kan ikke leve etter loven, så jeg er ikke en mann for deg!”
Mennesket i møte med den Hellige, med Guds allmakt og storhet, føler seg altså lite, svakt og urent, og når dette mennesket i tillegg er en jøde som ikke kan leve etter loven, lever det altså på tvers av Guds vilje, og den kontrakten, eller avtalen som Gud hadde inngått med Israels folk.
Vi vet, gjennom Evangeliene, at Jesus ønsket å endre denne oppfattningen; at mennesket i kraft av sin menneskenatur er syndig og urent. Likevel har vi gjennom senmiddelalderske, -og også i enkelte av St.Augustins, skrifter, fått overgitt en oppfattning, som fremdeles eksisterer, men i større grad i de reformerte kirkene: –om at menneskeheten er en syndig masse, som allerede på forhånd er dømt til evig fortapelse.
Heldigvis, brødre og søstre, kan vi fastslå med sikkerhet, at ingen kan hevde å finne belegg for dette i Den Hellige Skrift. Derimot kan vi imidlertid lese, at mennesket er en blanding av godt og ondt, og således også har muligheten til å gjøre både onde og gode gjerninger. På grunn av vår store svakhet, er vi dog utsatt for en gjentagende tendens til å synde, men det står faktisk ingensteds skrevet at mennesket av naturen er ondt! –Denne påstanden har jeg selvsagt fra enkelte av mine lærde brødre, siden subtile oversettelser fra gammelgresk ikke har blitt mitt religiøse kalls oppgave å hanskes med.
Derimot jobber jeg nært med folk som lider, på grunn av egene og andre menneskers svakheter og synder.
Mennesker som trenger vår Herre Jesu Kristi kjærlighet, gjennom våre barmhjertighetshandlinger. For når vi i dagens messe hører om at Jessaias og Peter føler seg små, uverdige og syndige, hører vi samtidig om at Gud reiser mennesket OPP når det faller!
Jesaias fikk renset sine lepper, og følte seg verdig nok som profet til å rope ut til folket:
”Så sier Herren Gud!”
Og Peter blir oppreist av Jesus, som bedyrer at det ér nettopp han som er verdig til å være menneskefisker, og altså apostel og forkynner av det hellige Evangeliums glade budskap!
Gud er menneskenes aller beste venn!
Og ved sin Sønns oppstandelse reiste han også oss opp fra støvet én gang for alle, så vi nå kan stå rake og rette for Hans åsyn, og glede oss over alle de gaver han ustanselig gir oss, og ønsker at vi skal dele med alle våre brødre og søstre på vår felles vei mot den evige glede i himlenes rike.
+ I Faderens og Sønnens og den hellige Ånds nav.
Amen