5. alm søndag år B.

Det er en sterk kontrast mellom Jobs livsfølelse i den første lesningen, og så Apostelen Paulus holdning i de andre lesningen. «Mine dager flyr fortere enn veverens skyttel, de svinner bort uten håp. Kom i hu at mitt liv er som et pust! Aldri mer får jeg oppleve lykken», sier Job. Jons bok er jo et lære-dikt, en teologisk refleksjon i form av en fortelling. Job har aldri levd, han er en oppdiktet person. Det er også Anklageren, djevelen, som i første kapitel får Guds tillatelse til å frata Job alle de godene han er velsignet med.

Jobs bok stiller et spørsmål som stadig opptar oss: «hvorfor skal den uskyldige lide?» For Israel var spørsmålet ennå mere påtrengende enn for oss. For Israel levde med forestillingen om, at er man Guds hengiven og følger hans bud, blir man velsignet i dette liv. Ulykke i denne verden må være straff for ugudelig ferd. De som ber Davids salmer, møter tanken hele tiden.

Lesningen i messen er en monolog lagt i munnen på Job, den ender med resignasjon. «Kom i hu at mitt liv er som et pust, aldri mer får jeg oppleve lykken.» Og konklusjonen på hele Jobs bok er likeledes resignert: « Vi vet ikke hvorfor den gode Gud tillater det onde. Vi vet ikke hvorfor den rettferdige lider.»

Den andre lesningen i messen har en helt annen tone. Her er det Paulus, som virkelig har levet, som skriver i jeg-form om seg selv. Her har vi en mann som skriver begeistret om sin egen livsoppgave. Han utfører oppgaven, å være hedningens apostel, med energi og overbevisning: Han sliter, men venter ikke noen takk for slitet. Det å få utføre oppgaven er lønn nok: «Om det var av egen drift jeg gjorde det, da skulle jeg ha lønn, men har jeg intet valg, da er det bare en oppgave som er blitt meg betrodd. Hva er da min lønn? Den at jeg kan forkynne Evangeliet uten vederlag, og gi avkall på den rett Evangeliet gir meg!»

Paulus har fått seg betrodd en oppgave som fyller hans liv, gjør det «meningsfylt», for å bruke et uttrykk han ikke kjente … Ingen resignasjon, selv om han kjenner til «motstand fra falske brødre», som han skriver et annet sted.

Hvorfor er det slik forskjell på Jobs livsfølelse og Apostelen Paulus? Antagelige fordi Gud i mellomtiden er blitt menneske i Jesus Kristus. I tidsrommet mellom tiden da visdoms-litteraturen, som Jobs bok tilhører, ble skrevet, og Paulus brev, er Gud blitt menneske og har gått på jorden. Til Jobs spørsmål: «Hvorfor skal den uskyldige lide» kan Jesus gi det foreløpige svar: Det er ingen sammenheng mellom personens rettskaffenhet og det han må lide i verden.

Johannes-evangeliet har jo fortellingen om den blindfødte. Folk kommer til Jesus og spør: «Hvem har syndet, han selv, eller hans foreldre, siden han er født blind?» Og Jesus svarer helt enkelt: det er ingen sammenheng: «Hverken han selv eller hans foreldre har syndet: han ble født slik for at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham». (Joh 9.3). 

Og Jesus Kristus viser oss at det fullkomne menneske, han selv, også får sitt mål av lidelse. Ja fordi han elsket sine egne som var i verden, og elsket dem inntil enden, lider Han døden på et kors.

Spørsmålet: Hvorfor er det så mye elendighet i verden når Gud er god? forblir. Det ondes mysterium forblir mysterium. Men vi vet i alle fall, at mye lidelse er forårsaket at menneskenes frie valg. Det er ikke Gud som sender lidelse og ulykke. Gud kjemper mot ulykke, på det godes side. Så derfor kan vi ligne Paulus, mer enn vi må ligne Job. Vi trenger ikke sitte på gjødsel-haugen og baske med problemet «det onde.» «Aldri mer får jeg oppleve lykken» skal ikke være vårt utsagn. For dypest sett er det onde overvunnet. Oppslukt i kjærligheten.

Vi kan tvert om engasjere oss på det godes side, for at det onde skal bli satt til veggs. Slik pave Frans gjør. Og slik utallige kristne gjør. Slik sykehuspersonalet gjør.

Kristi Oppstandelse fra de døde, som vi feirer hver søndag, erstatter Jobs resignasjon med håp. Håp om fred og lykke på jorden. Og håp om lykke hos Gud i evighet.

«Salige er de som stifter fred», sier Kristus. Salig betyr lykkelig.