Brødre og søstre,

Når Kristi himmelfart nærmer seg, må vi hvert år huske, at det ikke først og fremst er mot himmelen at vi skal rette blikket, – men heller rette vår oppmerksomhet mot dem Jesus kom til Jorden for å frelse. Og det er alle våre medmennesker. Som jeg selv har elsket dere, skal også dere elske hverandre, hørte vi Jesus si før han gikk tilbake til sin Far. Og den måten han åpenbarte Guds kjærlighet på blant menneskene, var ved å elske!

Jesus oppfordrer oss til å leve i en innbyrdes kjærlighet. For, skal vi noen gang bli i stand til også å elske våre fiender, er vi nødt til å starte med å elske dem vi lever sammen med. Det dreier seg naturligvis ikke om noen romantisk eller sentimental kjærlighet, men den aktive og virksomme kjærligheten, som i skjønn forening med de teologale dydene Troen og Håpet, så vakkert kalles Caritas, eller barmhjertighet.

Av og til kan det virke som om apostelen Paulus og evangelisten Johannes kappes om å beskrive kjærligheten med så vakre og kreative uttrykk som mulig. Og Johannes kommer ganske godt ut av det når han sier; Kjærligheten er vår Tro i virksom tilstand, – den tilstand som alltid er til beste for den man elsker.

I sitt kjente brev til Korinterne, ramser Paulus opp kjærlighetens mange ulike egenskaper, og også hva den ikke er: Kjærligheten er langmodig og velvillig, men ikke brautende eller skrytende! Den kjenner ikke misunnelse eller angst, og prøver aldri å fremme sitt eget. Blir aldri bitter eller heftig, og gleder seg aldri over ondskap eller urett. Men, den gleder seg alltid over sannheten!

Derfor drister Paulus seg til å si at kjærligheten er den største blant alle Guds nådegaver. Større enn både profetgaver og kunnskap, til tross for at vår kunnskap om Guds mysterier er Troen selv!

Om jeg har tro så jeg kan flytte fjell, sier han, men ikke har kjærlighet, – da er jeg ingenting!

Det er altså først og fremst Kjærlighetens mysterium som forbinder oss med Gud, i et forbund som også rommer kjærligheten til vår neste! Viser vi omsorg for vår neste, er vi samtidig Guds neste, for da handler vi slik som Gud selv ville ha handlet. Dette forsøker Jesus å forklare oss med ordene i Bergprekenen når han sier: Vær fullkomne, slik som Gud er fullkommen. Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere. For i samme øyeblikk som Guds og vår kjærlighet forenes, forvandles den til barmhjertighet, eller altså: Caritas.

I vårt samfunn med Gud er nattverden, eller agapemåltidet, selve kjernen. Der bindes vi sammen av Troen og Kjærligheten. Det er ingen ting som kan føre det forskjellige og ulike sammen, og gjøre det til ett, på en slik måte som kjærligheten. Og det er Guds hellige treenighet vårt beste eksempel på.

Når eukaristien, hvor Kristus er både synlig og usynlig til stede, holdes opp for våre øyne, og alle Kirkens lemmer er i kommunion, får den både en vertikal og en horisontal dimensjon, og der disse to aksene krysser hverandre, danner de sentrum av Kristi livgivende kors.

Gud forlanger ikke så mye av oss. Han vil bare at vi skal gjøre det vi kan for at gjenskinnet fra det evige lys, det som opplyser vårt fellesskap, stadig skal kunne vokse seg sterkere, og bli mer synlig for all verden. Og dette kan bare skje ved hjelp av det som altså skal være alle de kristnes kjennetegn; nemlig vår felles innbyrdes kjærlighet!

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen