6. søndag i det alminnelige kirkeår, år B

Brødre og søstre,

fra sin unnfangelse til sin oppstandelse og herliggjørelse, var livet til Jesus fra Nasaret en eneste lang Guds-åpenbaring. Alt det han sa og gjorde bærer budskap om hvem Gud er, og hva han ønsker meddele oss mennesker. Derfor er evangelieberetningene som en skattekiste, breddfull av den guddommelige visdom som representerer den nye lov, den vi skal leve etter om vi ønsker å besjeles av Guds hellige Ånd.

Skriften forklarer oss hvorfor alle ting er som de er, og hvordan synd og død kom inn i verden. Og fortellingen om Babels tårn gir oss et bilde på hvorfor menneskene ble splittet opp i ulike folkeslag med ulike språk. Så la oss denne søndagen forsøke å forstå lesningene ut fra våre egne lokale forutsetninger, og se hva vi kan få ut av det.

At menneskene føler seg best til mote når de er sammen med sine egne, er en kjennsgjerning! Men også denne kjensgjerningen, som alt annet menneskelig, er belagt med tvetydighet. Mennesket er ikke bare ondt eller bare syndig, det er en blanding av både godt og ondt. Derfor har også hangen til å holde seg til sine egne en tvetydighet i seg. Omtrent som et markstukkent eple. Ingen, og aller minst Kirken, benekter at slektsbånd og familie er viktige verdier, i likhet med kjærligheten til fedrelandet og nasjonen. Men, marken i eplet har noe med Babels synd å gjøre, og den representerer splittelse.

Eller for å si det på en annen måte; den enheten vi vil å bekrefte hver gang vi sier; vi og oss, bygger på motsetningen som kommer frem når vi sier; de, og dem. Det er bare vi som kan være oss, og de andre vil alltid forblir dem. Derfor er det ingenting som fungerer så godt som en krig, hvis målet er å trygge nasjonens indre enhet.

Men når et samfunn vil å trygge sin indre enhet, har det lett for å bruke minoritetsgruppene som syndebukker, for ved å la dem få skylden for det som går galt, styrkes både det indre og nasjonale. Jødene, og mange andre minoritetsgrupper, har bittert fått erfare dette, selv om prisen de har betalt selvfølgelig har vært forskjellig.

Spedalske mennesker har til alle tider spilt rollen som fryktet og utstøtt minoritet. Dagens tekster forteller oss om dette og sier; Uren, uren! Så lenge han er syk, er han uren, og skal bo for seg selv. Utenfor leiren skal han ha sitt tilholdssted. Det er klart at smittefaren spilte en viktig rolle, men det har seg en gang slik, at når en gruppe mennesker først har fått en merkelapp og blitt utstøtt fra samfunnet, blir den etter hvert synonym med noe helt annet enn det som i sin tid var årsaken til at den ble utstøtt.

Alle minoritetsgrupper representerer på en eller annen måte de andre, de som er annerledes enn oss, og som vi derfor ikke ønsker å identifiseres med. Hos oss har det blitt snakket om; de psykisk syke, de arbeidsløse, de narkomane, de fattige, de homofile… et uendelig langt litani, som nå heldigvis ser ut til å krympe. Likevel vil alltid de og dem bli stående i motsetning til vi og oss, for selv språket er merket av hendelsen med Babels tårn. Det som skjer, er at vi bruker de andres elendighet til å fremheve vår egen skjøre og fragile vellykkethet.

Dikteren Halldis Moren Vesaas sa: Det heiter ikkje eg no lenger, heretter heiter det vi. Og hun er på rett spor, for det er kjærlighetens språk hun taler, det som også er Guds språk, renset for all Babels splittende synd. Og kjærlighetens språk er akkurat det språket vi hører Guds Ord fra Nasaret taler i dagens evangeliefortelling, når han rekker hånden ut, rører ved den urørlige spedalske, og sier: Bli ren!

Ordet som ble menneske bygget bro mellom Gud og menneskene. Men for å bygge den broen, måtte han selv oppleve å bli en utstøtt, bli kastet utenfor leiren som en spedalsk, og dø utenfor Jerusalems murer, etter å ha blitt fornedret og opphengt på korsets tre.

Profeten fikk rett da han sa: Han var ringeaktet og forlatt av mennesker, en smertenes mann vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på.

Men som vi vet, vant Guds Sønn seier ved sin trofasthet! Og som takk for sitt storverk, ønsker Gud noe tilbake fra oss. Derfor ber han om at vi som har fått alt vårt tilgitt, også skal tilgi. For han som rakte hånden ut og rørte ved den spedalske, han er syndernes venn! Han er de andres venn. Han elsker dem, sitter til bords med dem, og går veien videre sammen med dem.

Istedet for å dømme og fordømme, opphever han skillet mellom dem og oss, og samler i stedet hele menneskeheten opp i seg selv, så vi kan bli et universelt; vi og oss. Derfor holder han heller ikke den gudfryktige fariseeren opp for oss som eksempel, men den syndige tolleren! Fariseeren takket Gud for at han ikke var som de andre, og i allefall ikke som den tolleren der borte med bøyet hode. Men så er det altså akkurat den tolleren der borte, han som står med bøyet hode, Jesus vil at vi skal lære av. Han vil at vi hver eneste dag skal gjøre som ham; bøye vårt hode og si: Herre min Gud, vær meg synder nådig!

I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen