TILGIVELSE ER IKKE …………….
Jeg vil gjerne ta opp et tema som mange av oss strever med, nemlig tilgivelse. Under en samtale i fengsel nylig ble jeg spurt: Hva er tilgivelse? Det er ikke et enkelt spørsmål å svare på. Egentlig er det lettere å si hva tilgivelse IKKE er enn å si hva det er.
For det første er ikke tilgivelse det samme som å si at ‘det er greit, det du gjorde’. Det er ikke det samme som å akseptere eller å gå god for det som ble gjort. Det er ikke å inngå kompromiss med sin egen overbevisning. Tilgivelse skal ikke dekke over urett som er begått. Sannhet og nåde henger sammen.
Tilgivelse er heller ikke nødvendigvis varme følelser overfor den som har såret oss. Det er ikke det samme som å holde opp med å være sint. Tilgivelse er ikke en følelsessak, men først og fremst en viljesak, noe man bestemmer seg for. Det starter i hodet, ved at man tar avgjørelsen: Jeg vil tilgi. Men det er ikke lett. Både du og jeg har hemmelige rom i oss som vi ikke har oversikt over.
På engelsk har vi et uttrykk: forgive and forget, altså tilgi og glem. Men dette uttrykket liker jeg ikke fordi det gir inntrykk av at tilgivelse innebærer å glemme. Man må ikke gå rundt med skyldfølelse fordi man ikke har glemt. Det som er viktig, derimot, er at vi ikke henger fast i denne gamle bitterheten, at vi klarer å slippe taket. Tilgivelse er å si: Jeg avstår fra muligheten til å holde dette mot deg. Jeg nekter å la dette ha makt over meg. Å tilgi er ikke enkelt og ikke fort gjort. Nei, det kan ta tid. Det kan være et langvarig arbeid. Egentlig er det en prosess. Selvfølgelig snakker jeg ikke her om bagateller og småtterier, men store saker som f.eks. overtramp, svikt, eller ting som skjedde for mange år siden og har vært som et betent sår under overflaten.
Noen sier: «Jeg skal aldri tilgi». Men dette er en holdning som er stikk i strid med det Jesus sier i dagens evangelium. Tilgivelse er et kjennetegn ved kristendommen. Kristus kom for å tilgi, og for å utfordre oss til å gjøre det samme. Det som er viktig, hvis vi ikke klarer å tilgi, er at vi holder fast ved målet om å kunne det etter hvert. Ta den tiden som trengs for å bearbeide det, f.eks. ved å sette ord på følelsene overfor en venn. Resultatet blir at jeg ikke lenger må bære en tung byrde på mine skuldre.
Hver gang vi ber Fader Vår, sier vi «Og forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere». Det kan hende at noen tier stille når de kommer til den delen av Fader Vår fordi de har opplevd noe de ikke klarer å tilgi og derfor har dårlig samvittighet og føler at deres bønn ikke er oppriktig. Hvis dette gjelder i ditt tilfelle, vil jeg minne deg om det jeg har sagt – nemlig at tilgivelse er en prosess og trenger tid hvis man har opplevd store overtramp. En dag føler du deg kanskje tilgivende, mens du neste dag bare kjenner hat. Du er inne i en prosess og Gud leser hjertet. Det som teller er at din intensjon er å tilgi. Derfor mener jeg du ikke skal ha dårlig samvittighet hvis du befinner deg i den situasjonen. Som sagt, er tilgivelse noe man vokser mot.
Tilgivelse er en gave. Noen ganger må den overlates til Gud. Let go and let God sies det på engelsk. Til syvende og sist er det en overnaturlig handling. Det er kun Gud som kan tilgi ubetinget og av ren nåde.
Jeg vil gjerne avslutte med følgende ord som ble skrevet av en ukjent forfatter:
Å tilgi er ikke å glemme; å tilgi er egentlig å huske at ingen er perfekt. At vi alle snubler, når vi så gjerne ville stå oppreist. At hver av oss sier ting vi skulle ønske vi ikke hadde sagt. At vi alle kan glemme at kjærlighet er viktigere enn å ha rett.
Å tilgi er å huske at sjansen er ganske høy for at vi snart trenger å bli tilgitt selv. At livet noen ganger gir oss mer enn vi makter å håndtere. Å tilgi er å huske at vi har plass i vårt hjerte til å begynne på nytt. På nytt. Og på nytt, og på nytt.»