8. januar, festen for Herrens dåp, år A, pater Joseph Mulvin
Dagens fest for Herrens dåp gir oss anledning til å reflektere over betydningen av vår egen dåp og vår egen tro. Ofte stilles spørsmålet: Hva er poenget med å døpe et lite barn? Noen foreldre kommer frem til at de ikke ønsker å velge religiøs tro for sine barn. De vil vente til personen er gammel nok til å ta denne avgjørelsen selv.
Men jeg har aldri hørt om foreldre som bestemmer seg for ikke å lære barna sine noe språk, for eksempel. Jeg har aldri hørt noen si: Jeg vil ikke la barna mine snakke før de er store nok til å bestemme selv hvilket språk de vil bruke. Likeså det er umulig å vokse opp uten språk, så er det også umulig å vokse opp uten religion. Forresten: den rådende religionen i dag er sekularisme.
Det gir mening for kristne foreldre å komme med barna sine til dåpen slik at barna kan vokse opp i kristen tro. Når barna er blitt voksne, kan de selvfølgelig velge om de ønsker å bekrefte denne dåpen for seg selv eller ikke.
I de fleste tilfeller er personlig tro noe som vokser gradvis. I noen tradisjoner er det et avgjørende øyeblikk når du bekjenner Jesus Kristus som din personlige frelser. Det er klart at man plutselig kan oppleve en overveldende fornemmelse av Guds frelse. Men utviklingen i mitt trosliv kan være like gradvis og umerkelig som utviklingen i de andre delene av mitt liv – et liv som begynner lenge før jeg er moden eller voksen.
Hvis vi skal finne vår frihet, kan vi bare gjøre det i fellesskap med andre. Dette er paradokset i vår menneskelige eksistens – at vi ikke kan finne vår individuelle frihet uten støtten fra et fellesskap. La meg gi et eksempel fra dyreriket. I den kalde og barske vinteren i Antarktis holder pingvinene sammen i én stor, samlet gruppe – en stor klynge. De gjør det for å holde seg varme. Det er klart at pingvinene i midten av gruppen er godt beskyttet fra den kalde og bitende vinden. Men hva med pingvinene nær utkanten? Hvordan holder de seg varme? Jo, det er en kontinuerlig bevegelse av varme pingviner som tar sin tørn ved den iskalde ytterkanten av gruppen. På samme tid er det en kontinuerlig bevegelse av frosne, iskalde pingviner som trasker mot midten for å bli varme igjen.
Det samme gjelder vår tro. I det kalde åndelige klimaet i vår moderne verden kan det være like krevende for et alenestående menneske å beholde sin tro som det er for en isolert pingvin å overleve vinteren i Antarktis.
Den katolske kirkes katekisme uttrykker dette på følgende måte: «Å tro er ikke en isolert handling. Ingen kan tro alene, slik ingen kan leve alene. Ingen har gitt seg selv troen, like lite som noen har gitt seg selv livet … Hver enkelt troende er som et ledd i den lange kjede av troende. Jeg kan ikke tro uten at de andres tro bærer meg, og ved min tro hjelper jeg til med å bære andres tro». (166)
Ethvert personlig trosforhold har selvsagt sin indre dybdedimensjon som bare Gud kan se – et inderlighetens rom. Her møter Gud den enkelte. Men det er alltid et møte, en åndelig utveksling mot noe høyere enn mitt jeg. Da er jeg allerede omsluttet i det usynlige samfunn som kalles Kirken. Jeg ber aldri alene, men sammen med Kirken – selv når mine ord angår mine høyst private anliggender. Jeg tror aldri alene, men i samfunn med andre troende. Det er Kirken som gir min personlige tro bærekraft.
Amen.
– Pater Joseph Mulvin