8. søndag i det allminnelige kirkeår A, 2017.

 

I det siste er det blitt uttrykt mange bekymringer over den politiske utviklingen og usikkerheten i verden i dag. Urovekkende politiske strømninger, fundamentalismen, terrorismen – disse er bare noen av de sakene som har fått mange til å stille spørsmålet: Hva kommer til å skje i vår verden?

«Vær ikke bekymret for morgendagen», sier Jesus i dagens evangelium. Og så fortsetter han: «Faderen i himmelen vet at dere trenger alt dette». Derfor lurer jeg på om det er urimelig å ha bekymringer i dag, når vi vet at vi har en Far som tar hånd om oss, en Far som kjenner våre behov og er i stand til å sørge for våre bekymringer.

Bekymring er et fint barometer: Det kan vise oss hvordan det står til med vår tillit til vår Far i himmelen. Bekymring kan tyde på sviktende tillit. Men likevel kan vi ikke umiddelbart bli helt fri for bekymringer.

Av alle vesener på jorden, er ikke mennesket det merkeligste! «Er ikke livet mer en maten og kroppen mer en klærne?» spør Jesus. Med andre ord, ta dere i Guds navn tid til å leve. «Se på fuglene under himmelen!» fortsetter Jesus, «De hverken sår eller høster eller samler seg forråd, og Faderen i himmelen sørger for dem allikevel».

Kanskje vi er fristet til å avfeie slike poetiske ord. De stemmer jo ikke med virkeligheten, tenker vi. Hvis vi ikke arbeider, skjer det jo ingen ting, tenker vi. Men Jesus har ikke noe imot arbeid. Selv har han arbeidet som snekker i mer enn tyve år. Til og med fuglene arbeider. De leter etter mat, for eksempel. Men de gjør seg ingen bekymringer. De bare kvitrer og synger mens de leter etter mat.

I dag er det mange folk som kvitrer, men det gjøres på sosiale medier – og det er noe helt annet. Fuglene derimot kvitrer og synger av glede mens de leter etter mat. Om vi bare kunne lære oss å arbeide som fuglene, uten stress, uten bekymring, helt nærværende i nuet!

«Så vær da ikke bekymret for morgendagen», sier Jesus. Bekymringer har nesten alltid med morgendagen å gjøre, med fremtiden. For eksempel, som sagt innledningsvis, kan vi bekymre oss for at verdens nåværende politiske spenning og terrorisme kunne bringe krig til vår dørstokk. Kanskje noen av oss som er oppe i årene gruer seg til alderdommens sviktende helse. Vi lever i en stadig angst for hva som kan skje. «Hvem av dere», sier Jesus i dagens evangelium, «kan vel med alle sine bekymringer, legge en eneste alen til sin livslengde?»

Når Jesus oppfordrer oss til ikke å være bekymret, skal vi ikke oppfatte dette som et krav. Vi er eksperter i å forvandle alt til krav – til og med slike ting som er ment å gjøre livet lettere. Jesus vil ta våre bekymringer bort fra våre skuldre, han vil bære dem selv. Det vil han fordi han i sin kjærlighet vil lette vår ferd. Men hvis vi oppfatter det som et krav å være bekymringsløs, da vil det bli vanskelig å hjelpe oss – til og med for Gud.

Vi er Guds barn, og vi får leke for hans ansikt. La oss slutte å kjempe mot kjærligheten ved å gjøre oss så mange bekymringer. Men la oss også slutte med å søke febrilsk og bekymret etter Guds kjærlighet. Vi oppfører oss ofte som den lille fisken som spurte en eldre, mer erfaren fisk om den kunne si ham hvordan han kunne finne havet. «Havet», svarte den eldre fisken, «det er det du svømmer i». «Dette her!» sa den lille fisken, «men det er jo bare vann. Jeg vil ha havet.» Og den lille fisken lette videre, overbevist om at havet var et annet sted.

Kjære brødre og søstre, vi behøver ikke å lete etter Gud. Han er alltid her og nå. Det eneste vi trenger å gjøre er å åpne våre øyne … og forundres … og ikke minst takke!

Amen.