Brødre og søstre,

Ifølge Skriften skal Gud tre ganger i løpet av menneskehetens historie ha oppsøkt mennesket og inngått en pakt, eller et forbund med det.

Første gang det skjedde var ved storflommen. Da vasket Gud jorden ren og la den øde, og opprettet en pakt med den rettferdige Noa og de han tok med seg i Arken. Og gjennom dem med alle de mennesker og skapninger som siden skulle komme. Gud ga dem bud om at de skulle respektere livets hellighet, og løfte om at sol og regn og sæd og grøde skulle gi menneskeheten det den trengte, så lenge jorden består. En Pakt til evig tid, som aldri skulle kalles tilbake. Og som tegn beseglet han det hele med en vakker bue på himmelen.

Andre gang Gud inngikk en pakt med menneskene, valgte han seg også ut én enkelt person; Abraham. Han lovet ham å bli stamfar til mange folk, og ga hans ætt Kanaans land til evig tid. Tegnet han ga denne gang, var at alle guttebarn i Abrahams folk skulle omskjæres. Men budene ventet han med. De kom først når Israels folk var blitt bedre kjent med sin Gud. Og gjennom Moses fikk de mange bud.

Den tredje gang Gud oppretter sin pakt med menneskene, skjer det med disse ordene: Dette er den nye pakt, i mitt blod. Også nå gis det et løfte, men bare ett, og det er løftet om evig liv. Og sammen med løftet gis det et bud, ett eneste bud, som sier; Dere skal elske hverandre. Og tegnet jeg gir dere, sier han så, tegnet på at dere er mine disipler, skal være det kjennetegn at dere alle har en innbyrdes kjærlighet.

Disse tre pakts-inngåelsene er etapper i Guds vidunderlige frelsesplan Først en pakt med alle mennesker og levende skapninger. Deretter en pakt inngått med ett folk. Og til slutt en pakt i og med ett eneste menneske. Men fordi dette ene mennesket er Gud selv, så sprenges samtidig både rammen for det ene menneske, rammen for det ene folk, óg rammen for den ene menneskehet, for å utvides til noe fullstendig alt-overstigende, evig og uendelig; nemlig til Gud selv.

Det samme skjer også med budene. For alle budene og påbudene som var blitt gitt for å minne om pakten mellom Gud og mennesket sammenfattes nå i ett eneste bud, som er; kjærlighets-budet. Og dette ene sammenfattede budet, er det mest universelle og allmenne av dem alle, for det ble innskrevet i menneskets natur allerede fra skapelsen av, siden Gud skapte mennesket i sitt eget bilde.

Den nye pakt i Guds blod sammenfatter altså både løftet, budet og tegnet i det ene ordet; kjærlighet. Og det er dette vi må prøve å huske, når vi hører Jesus dosere sin lære gjennom konkrete og etiske leveregler som i dagens Evangelium, og taler om at vi ser rusket i vår nestes øye, men ikke bjelken i vårt eget. Jesus går alltid helt inn i menneskets innerste indre, i det som er menneskets hjerte. For der innefra kommer alt, både det gode og det onde. Og Jesus, Guds Ord, kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. For det er Gud som er skaperen, og vi som er skapningen. Og fordi Gud skapte oss i sitt eget bilde, så er mennesket i utgangspunktet godt. Det onde er noe vi har greid å tilegne oss selv. For det å hate må vi lære, mens det å elske, er noe vi bare kan.

Askeonsdag og fastetid står nå for døren. Og vi kan ta Jesu ord med oss på vår vandring. For sammen med de gode hjelpemidlene som Kirkens tradisjon og erfaring utruster oss med, kan de hjelpe oss til å greie det aller meste. Faste, bønn og almisse kan faktisk bidra til at vi oppnår større ydmykhet, og får luket bort noen tilbøyeligheter som har hopet seg opp i hjertene våre siden fjorårets fastetid.

Følger vi Jesu oppfordring, kan Åndens gode frukt næres og vokse inne i oss for til slutt å bli høstet, og vår innbyrdes kjærlighet kan da bli til frelse for vår neste. For som vi nettopp hørte, kan det ikke høstes fiken av tistler, eller vindruer av tornekratt, – som Herren sier i Evangeliet: Et godt tre kjennes på den frukt det bærer!

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen