Da jeg flyttet til Norge for tjue år siden, var et av de første uttrykkene jeg lærte: borte bra, hjemme best. Det kan være noe mange av oss har tenkt over i denne spesielle tiden. Vi kan ikke overdrive betydningen av å ha et hjem, tror jeg. Da stengningen av landsgrensene kom i gang i mars var det tilløp til panikk blant folk som befant seg i utlandet. Ambassadene over hele verden ble nedringt av folk i fortvilelse. Nå vil jeg bare hjem uttrykte de.
Hva betyr egentlig et hjem? Å være hjemme er ikke det samme som å eie et hus eller en leilighet. Å være hjemme innebærer at vi står i forhold til andre mennesker, på mange forskjellige plan, – mennesker som gir oss en følelse av tilhørighet, og som godtar oss slik vi er.
Et hjem er først og fremst arnestedet for nært fellesskap. Dette ser man tydelig hos barn. For et barn er hjemme ikke så meget et sted som en tilstand. En tilstand der kjærlighet og tillit råder. Et barn kan reise mye rundt omkring uten å føle seg hjemløs, så sant det er omgitt av kjærlige foreldre eller omsorgspersoner.
Slik er det også for alle som har et nært forhold til Gud. Vi er alle Guds barn, og vårt hjem er i hans hus, der hans rike er. I evangeliet som nettopp ble lest, hørte vi hva Jesus sa til disiplene under den siste nattverd de hadde sammen. Han sa at han skulle forlate dem – en nyhet de mottok med sorg og forferdelse. Men Jesus trøstet dem og sa: «I min Fars hus er det mange boliger. Jeg går jo dit for å gjøre i stand en plass til dere. Jeg kommer tilbake og henter dere, for at dere også skal få være der jeg er.» Jesus sier akkurat det samme til deg og meg. Han inviterer oss også til sin Fars hus, til Faderens hjem. Der er det plass nok til oss alle – ja, der er det rom for mange forskjellige mennesker!
Men hvordan finner vi veien til Faderens hus? Dagens evangelium gir oss svaret, for Jesus sier: «Jeg er veien. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Jesus gir oss ikke noen innviklet veiledning. Forestill deg at du er i en fremmed by og spør en forbipasserende om veien. Vedkommende sier kanskje: «Ta første gate til venstre, og når du kommer til det andre trafikklyset, så går du først til høyre, og så neste gate til venstre…» og så videre. Noen ganger blir det så komplisert at vi ikke husker hele forklaringen. Slik er det her i verden; mange mennesker blir totalt forvirret og hjelpeløse når de prøver å finne frem til Gud, fordi de får sånn vanskelig instruks! Men Jesus gir ingen innviklet veiforklaring.
Så tenk dere en annen mulighet: I den samme fremmede byen er du så heldig å treffe på et hyggelig menneske som sier: «Det er nokså vrient å finne frem, men bare bli med meg, så skal jeg vise deg veien.» På en måte er det det Jesus gjør i dagens evangelium.
Men det er ikke bare dette som hender. Jesus ikke bare viser oss veien, nei han er selv veien. Han sier: Jeg er veien, jeg er sannheten, jeg er livet. Gjennom dåpen ble vi forent med den oppstandne Kristus. Hele vår eksistens ble forvandlet, for vi er blitt delaktige i Veien, Sannheten, og Livet.
Jeg begynte med å si at hjemmet er det stedet der man hører til, der man vet seg trygg. Som troende kristne kan vi si at vi allerede er hjemme, i Jesus Kristus. Tenk over det! Takk Gud for det!