Brødre og søstre,
med kommentaren: For han talte som en mann med myndighet, og ikke som de lovkyndige, og folk ble slått med undring over den læren han forkynte, – fastslår evangelisten Markus i dagens evangelium at Jesus er den nye profeten Gud hadde lovet skulle komme i de siste tider. Og det var nettopp en ny profet folket gikk og ventet på, for som vi hørte i dagens første lesning, hadde Gud stadig gitt løfte om at en ny profet skulle fremstå, – at han skulle være en mann av folket, og at han skulle være like betydningsfull som Moses.
De profetiske budskapene om Guds løfter var så og si blitt en fast del av Israels historie. For gjennom tidene sendte Gud mange profeter for å kommunisere sitt ord til Israel. Mye av det profetene forkynte ble bevart og nedskrevet, i det som siden ble kalt de hellige skrifter, for Gud talte sitt ord inn i tiden på bestemte tidspunkt og i konkrete situasjoner.
Men etter tilbakekomsten fra fangenskapet og eksiltilværelsen i Babylon oppsto ikke lenger noen profet i Israel, så tradisjonen med den profetisk tale til folket forstummet, for så og si å opphøre. Derfor måtte folket gå til de tekstene som var blitt nedtegnet i tidligere tider for å høre Guds ord. Og disse nedtegnede Gudsordene var litt etter litt blitt til selve grunnlaget for Israels lov!
Derfor var naturlig nok denne tiden en storhetstid for de mektige skriftlærde og lovkyndige. Bare de kunne tolke lovene, og derfor var det også bare dem som hadde myndighet til å kunne si: ”Så står det skrevet i Herrens Lov!”. Og det var akkurat på denne tiden, da folket var utålmodig og gikk og ventet på den nye profeten Gud hadde lovet dem gjennom Moses, at Jesus dukket opp på arenaen!
Altså var det helt naturlig at folk umiddelbart stilte ham dette store spørsmålet; Er det du som er den lovede profeten?
Og selvfølgelig var Jesus den nye og lovede profeten som alle gikk og ventet på! Men likevel var han ikke slik som profetene før ham hadde vært; nei, for itillegg til å være profet var denne nye profeten også så uendelig mye mer enn å være profet!
Under dåpen i Jordan, – da Ånden steg nedover ham, ble Jesus salvet til den store gjerning Gud hadde sendt ham for å utføre. Og på denne måten oppfylte ikke Gud bare de løftene han hadde gitt til folket, han så å si overoppfylte sine løfter, i og med at det var sin egen sønn han hadde sendt. Og naturligvis var Guds sønn en profet med så stor myndighet at han kunne oppheve, og derfor samtidig oppfylle, Guds gamle pakt med Israel!
Samtidig med å oppheve den gamle pakt, innstiftet Jesus den nye, og det gjorde han ved å si; ”…men jeg sier dere!» Jesus talte altså ikke på samme måte som fariseerne og de skriftlærde, og heller ikke slik de tidligere profetene hadde gjort. Og fordi han var så mye mer enn de skriftlærde, og mer enn profetene, var han også noe mer enn selve Loven, og kunne følgelig, til folkets store forundring, tale med myndighet!
Idét Jesus oppfylte sin misjon, hengende spikret til korset, var det et nytt folk som ble født ut av hans side. Et profetisk folk av vann og Ånd, de siste tiders folk, bestående av konger, prester og profeter. Paulus sier atalleKirkens lemmerer profetiske. Athele Guds folk er profetisk! Ikke bare de som har fått tildelt den spesielle gaven som gjør at de kan tale i Ånden! Men han sier også at alle som taler i Ånden må underkastes hele Kirkens skjønn, og bedømmes av hele Kirken. Og slik er det fordi alleKirkens lemmer erGuds profeter, ikke bare de som taler i Ånden.
I den nye pakt har den profetiske tale faktisk aldri siden opphørt. Og gjennom tidene har Kirken hatt mange modige kvinner og menn som har talt med myndighet i profetiske ordelag. Kvinner som Katarina av Sienna, Jeanne’Darc og Birgitta av Sverige, for å nevne noen, ble alle møtt med stor skepsis av sin samtid, men hyllet av ettertiden. Og også vitnesbyrdene til barna i Lourdes, Medjugorje og Fatima ble først møtt med tvil og skepsis, før visjonene og de profetiske ordene ble funnet troverdige og akseptert av hele Kirken.
Og Paulus ramser, på sin ryddige måte, opp en rekke kriterier i sitt brev til Galaterne, som rettesnor til å gjenkjenne Åndens frukter: Åndens frukt, sier han, er kjærlighet og glede, fred og overbærenhet, vennlighet og godhet, trofasthet og tålmodighet, og sist men ikke minst; selvbeherskelse. Blir dette fruktene av en profetisk tale, da er det i sannhet Guds Ånds tale dere hører!
Selv om de fleste av oss ikke har blitt spesielt begavet med profetisk tale eller ekstatiske syner, kan vi likevel være med å frembære disse Åndens frukter! For om nådegavene er aldri så ulike, og ulikt fordelt, så er Ånden alltid den samme, sier Paulus! Vi har alle mottatt Den hellige Ånd, uansett om den ytrer seg forskjellig hos hver og en.
Altså er vi alle bærere av Åndens frukter. Både kjærlighet og glede, overbærenhet og tålmodighet og, utrolig nok; selvbeherskelse! Og i besittelse av alle disse Åndelige gaver, er vi sammen om å bygge fellesskap, det fellesskapet som heter Jesu Kristi Kirke på jorden.
Men apostelen Paulus sier også, at; Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter, eier all kunnskap og har tro så sterk at jeg kan flytte fjell,- men ikke har kjærlighet, da er jeg intet! For profetiske gaver skal opphøre, tungen skal tie, og kunnskapen ta slutt, men kjærligheten, den faller aldri bort!