Gleden påskedag er en underlig VOKSEN glede.

Gleden i julen er ofte barnlig. Julegleden ligner gleden over et nyfødt barn. Vi gleder oss naivt, uten å la undring over hva som kan hende dette barnet gjennom livet, ta gleden fra oss.

Gleden påskemorgen er en mere voksen glede. Det er gleden hos mennesker som vet. Det er glede, tross alt vi vet hender i verden.

For vi vet jo at bombene fortsatt springer i Midtøsten. Vi vet at de kristne der lever under trusler. Og vi vet at det fortsatt skytes i Syria, at millioner har forlatt sine hjem. Barn går uten sko i sølen i flyktningeleirer.

Og vi kjenner mange syke, og folk som sørger over sine avdøde.

Påskeglede passer for dem som kjenner denne verdens virkelighet. For det gjorde også Maria Magdalena, der hun kom til graven den første dag uken – dagen som ble til Søndag. Hun hadde sett det mennesket hun satte sin lit til, bli spottet, pint og drept.

Hun hadde sett sitt håp knust. Led Jesus nederlag, var vel hans gledesbudskap om Guds rike også bare en drøm? Som Paulus senere skal skrive: Er Kristus ikke oppstanden, er vi de ulykkeligste av alle mennesker, for da er Kirkens forkynnelse tom.

Maria Magdalena finner stenen ved inngangen til graven rullet til side. Og hun tror at noen har stjålet Herrens legeme. «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Peter og Johannes «…hadde heller ikke forstått dette som Skriften sa, at han skulle oppstå fra de døde.»

Men siden viser Jesus Kristus seg levende for dem. Først for Maria Magdalena. Hun tror at det er gartneren. Først når han snakker til henne, forstår hun at det er Herren. Siden viser han seg for apostlene.

Jesus, oppstanden fra de døde, er slik at vennene hans kjenner ham igjen. Han er den samme som de kjente før pasjonen. Maria kjenner stemmen hans. Siden får Thomas røre ved sårene.

Det betyr antagelig, at også de merkene vårt liv setter på oss, skal vare i evighet. Når vi engang skal leve hos Gud sammen med de andre frelste, og utgjøre den store hvite flokk, skal vi ikke være helt andre mennesker som har glemt hverandre og livet her og nå. Vi skal være de samme personene. Med hele vår historie, skal Jesus Kristus ta oss hjem til Faderen. Og det betyr, at alt, som selv på påskemorgen kunne gjøre gleden blandet, skal forvandles, det også.

Vi behøver ikke lukke øynene for det som er vanskelig her i livet. For likesom Kristi sår ikke var nok til å holde Ham fast i graven, er oppstandelsens kraft slik, at også menneskehetens sår skal forvandles til glede.

For et par år siden var søstrene på Katarinahjemmet og brødrene i St. Dominikus sammen og hørte foredrag om døden og det evige liv ifølge Thomas Aquinas. En av tilhørerne sa så, at hun kjenner en dame, som gjerne tror på Kristi oppstandelse. Men noe oppstandelse og evig liv for seg selv, var hun ikke interessert i, ja det ville hun helst ha seg frabedt!

Den kloke foredragsholder sa så, at damen forestilte seg nok bare en fortsettelse av livet slik hun lever det nå, på jorden. Men vårt liv som oppstandne, skal være lik Guds liv: Ren lykke! Idel fryd!

Kristus sa til Lady Julian of Norwich, mystikeren fra 1300-tallet, at i himmelen vil våre synder være forvandlet til våre smykker!

«Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre.» skriver Paulus til oss.

Fordi Kristus døde og oppsto på våre vegne, er vi på en måte allerede oppstandne. Vi har mottatt Kristi ånd. Den Oppstandnes ånd lever i oss, dette åndens liv er vårt egentlige liv. Paulus skriver videre: «Deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus står frem i lyset, Han som er vårt liv, da skal også dere stå frem med Ham i herligheten.»

Gleden påskemorgen er en underlig voksen glede. Den er gleden hos mennesker som kjenner livet og lidelsen.

Så la oss nå fortsette å feire påske i takknemlighet over hva Han har gjort for oss. Og måtte påskens realistiske glede kaste lys over hver dag.