«VELKOMMEN TIL OSS»
Jeg kommer aldri til å glemme første gang jeg holdt prekenen under en julemidnattsmesse. Det var for over førti år siden i Irland. Midtveis under prekenen kom det en kar fra bak i kirken, han vandret litt nølende opp midtgangen imot meg ved prekestolen. Det var klart at han hadde feiret og var bitte litt brisen. Alle rettet blikket mot ham – mens jeg ble ganske spent! Så sa han «god jul pater Joseph, jeg ville bare ønske lille Jesus hjertelig velkommen til oss», og så gikk han videre til krybben. Jul er en spesiell tid som rører våre innerste følelser.
Det spørsmålet jeg har lyst til å stille i kveld er: hva er det vi ser i krybben? Jo, vi ser et speilbilde av oss selv – for å si det sånn. Gud har innledet en ny måte å være menneske på. Barnet i krybben viser oss ikke bare hvem Gud er, han viser oss også hvem vi er. Vi er en ny skapning. Paulus har sagt: «Den som lever i Kristus er en ny skapning. Det gamle er forbi, noe nytt er blitt til».
At Gud ble menneske forteller oss denne sannheten om oss selv, at vi er forutbestemt til guddommeliggjørelse. Kirkefedrene ble aldri trette av å gjenta følgende utsagn: «Deus fit homo ut homo fieret Deus». Altså at Gud ble menneske for at mennesket skulle kunne bli Gud. Gud steg ned for å tre inn i kjødet for at vårt kjød kunne ta del i det guddommelige liv.
Jo, dette er en ekstravagant påstand. Klarer vi egentlig å ta dette inn over oss? Vi lever i et samfunn der kristendom kan se ut til å bli utvannet til en dunkel snillhet. Men ekte kristendom er revolusjonær. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet, nemlig Guds inkarnasjon. Dette er kristendommens største mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Tror vi egentlig at dette sårbare, maktesløse, gråtende barnet er Gud? Hvis vi tror at den allmektige Gud er blitt et lite barn, da kan vi ikke tvile på hans kjærlighet. Altså, hvis du tviler på at du er elsket av Gud, da må du glemme krybben!
Hva er egentlig et menneske? For oss troende ligger svaret der borte i krybben. La meg si det på følgende måte: Nøkkelen til å forstå vår menneskelige natur ligger i krybben. Nøkkelen som passer i låsen til vårt plagete liv er barnet vi ønsker velkommen i kveld. Dette barnet er svaret på vårt dypeste behov som menneske.
For andre år på rad feires jul under koronarestriksjoner. Mange av oss strever med disse restriksjonene dag etter dag, og klarer kanskje ikke lenger å se lyset ved synsranden. Kveldens feiring inviterer oss til å løfte blikket og se fremover med fornyet håp. I hjertets ørken kan stjernen lyse sterkt.
Senere i messen skal vi synge «Mitt hjerte alltid vanker». Denne kjære julesangen har en bevegelse fra stallen til vårt eget hjerte. Først trekker barnet i krybben vårt hjertes lengsel til seg, men det skjer bare for at vårt hjerte selv skal bli til Jesu krybbe, ved at han fødes i oss selv. Gud tok på seg et menneskes kropp, og inkarnerte seg. Dermed fikk ethvert menneske dette som sitt høyeste mål – nemlig at Gud skulle fødes i oss, og inkarnere seg i hele oss, også i vår kropp.
La oss derfor ikke bare gå til krybben, men la oss – vi selv – bli til Guds krybbe! Kjære brødre og søstre, vår glede i denne hellige julenatten blir mye rikere og dypere når Gud fødes på nytt i vårt hjerte. Julesangen «Mitt hjerte alltid vanker» slutter med følgende ord:
«La min sjel dog finne sin rette frydestund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn».