FAMLER I BLINDE ?
Tenk hvor vanskelig det må være når en som er blind også blir tigger. Han er helt avhengig av vår velvilje der han strekker hånden ut i mørket, ute av stand til å bedømme vårt humør, ute av stand til å avgjøre om vi virkelig ser ham. Som troende erfarer vi på en måte det samme som en blind tigger, for å tro er som å famle i blinde. Det er ikke alltid vi føler Guds nærvær – for eksempel når vi ber. Vi oppfatter verken løfte eller avvisning. Da skal vi tenke på Bartimeus i dagens evangelium. Han er plassert der som en oppmuntring til oss alle.
Da han forsto at Jesus gikk forbi, ropte han så høyt han kunne: «Jesus, du Davids sønn, ha miskunn med meg». Ha miskunn med meg! Det er akkurat den samme bønn som vi ber ved begynnelsen av hver messe. Altså Kyrie Eleison. De som sto rundt, hysjet på Bartimeus; de syntes han bråkte. Men han fortsatte å rope: Kyrie Eleison. «Be ham komme hit», sa Jesus. Og så hører vi at mannen kaster kappen sin og springer i retning av Jesu stemme. Han klarer å komme seg bort til Kristus, selv om han fortsatt er omgitt av mørke.
Ikke bare sprang han – han kastet fra seg kappen – en underlig ting å gjøre for en blind mann som neppe ville finne kappen sin igjen i folkemengden. Blinde mennesker er som oftest svært nøye med hvor de legger tingene sine. Da Bartimeus kastet kappen fra seg, handlet han som en mann med synet i behold. Mens alle andre holdt godt fast på tøyet og eiendelene sine, kastet Bartimeus kappen, sin eneste eiendel, og løp Herren i møte.
Dette er et mektig tegn på troens liv, altså at han løp til Herren mens han ennå befant seg i mørke. Tro er en slags visshet, men ofte famler vi i blinde. Likevel blir vi frigjort gjennom vår tro, slik at vi kan gå videre i tillit til Herren. Så fint det ville være om vi kunne løpe Herren i møte uten frykt, og leve vårt liv i frihet og glede. Her er det en blind tigger som viser oss at det er mulig.
Hvis du føler at du famler deg gjennom livet, uten å kunne se en hånd fremfor deg, så la Bartimeus være et eksempel til etterfølgelse. Denne blinde mannen kan inspirere oss slik at vi stoler på Guds kjærlige nærvær i livet vårt. Gud bryr seg om alt som skjer med oss. Det var derfor han kom til jorden. Han kom for å gi oss et verdig liv. Han tilbyr oss sin fred, sin glede – ja, til og med, sitt eget liv. Det er sant at livet kan fylles av mirakler, altså åndelige mirakler, så lenge vi selv tillater dem å skje.
Historien om det som skjedde på veien dreier seg om langt mer enn en helbredelse. Det vi har hørt er fortellingen om en invitasjon, en invitasjon til å bli Jesu disippel. Da Bartimeus ble seende, kunne han ha snudd ryggen til Jesus og gått sin vei. Men i stedet ble han øyeblikkelig en ivrig Herrens tjener og fulgte med ham til Jerusalem. Dette er fortellingens egentlige høydepunkt.
Kanskje vi burde gjøre Bartimeus’ inderlige bønn til vår egen: «Herre, la meg få synet igjen». La meg få synet igjen slik at jeg kan få øynene opp for det som er viktigst i livet, nemlig å se verden og våre medmennesker med troens øyne. Mens vi lever her på jorden kan vi ikke se Herren. Vi må nok nøye oss med å foreta livets reise i lyset av troen. La dette lyset vise oss veien til det himmelske Jerusalem, der vi omsider skal få se Herren ansikt til ansikt.