Brødre og søstre,
vel tilbake i Kirkens alminnelige kirkeår, etter feiring av julens mysterium og Epiphanie, får vi i dag høre Johannesevangeliets velkjente beretning om bryllupet i Kana, og vinunderet.
Det er ingen tilfeldighet at det nettopp er evangelisten Johannes som forteller om dette aller første av Jesu’ underfulle tegn og undere. En hendelse som blir en portal for alt det Evangeliene videre forteller om, og som kaster lys over hele Kristusmysteriet. Tegnet som åpner disiplenes hjerter for troen på Jesus Kristus som Verdens Frelser.
Det påstås, og ikke helt uten grunn, at Johannesevangeliet er mer preget av teologiske refleksjoner enn de andre tre Evangeliene, og at Johannes beskriver Skriftens teologiske sannheter fra en litt annerledes synsvinkel enn de andre evangelistene.
Men selv om Johannesevangeliet kan virke mer løsrevet fra sin jødiske bakgrunn, og mer fortettet av Kirkens sakramentale virkelighet, er også Johannes opptatt av å knytte budskapet om Jesus Kristus opp mot de gammeltestamentlige profetiene som oppfylles gjennom ham.
Man kan si at hele Johannesevangeliet er preget av en sakramental symbolikk, noe som også er tilfelle med hendelsen vi hører om i dag. Det kan egentlig høres alt med innledningsordene, for de fleste av oversettelsene starter nemlig fortellingen med ordene: To dager etter, eller; på den tredje dagen,…sto det et bryllup i Kana i Galilea.
Og vi vet godt hva den tredje dagen er, – den er den første dag i uken, altså; søndagen. Og hva skjer på søndagen? Jo da samler alle verdens kristne seg i Kirken hvor vinen i kalken forvandles til Kristi blod. Altså er Jesu aller første under en foregripelse av det som skjer under hver eneste eukaristiske feiring, hvor vinen forvandles til Kristi blod.
Det bekreftes når han sier; Min time er ennå ikke kommet, – til sin mor, når hun ber ham. Denne fullbyrdelsen skjer nemlig først når han henger på korset. Da stikker soldaten lansen i hans høyre side, og vann og blod strømmer ut, akkurat som profeten Esekiel forutsa med sin profeti: Jeg så levende vann strømme ut av templets høyre side.
Når Jomfru Maria sier til tjenerne: Det han sier til dere, skal dere gjøre, er dette hennes siste ord i evangeliene. Og dermed den arven hun gir til oss. Og tjenerne på bryllupsfesten følger hennes råd, de adlyder Jesus, fyller karene til randen, øser opp, og bærer det frem for kjøkemesteren. Og i og med denne gjerningen, ble det sluttet en ny pakt, fordi det blir betrodd et nytt oppdrag til tjenerne, som er et bilde på hele Kirken. Og dette oppdraget gir Jomfru Maria oss hver eneste dag, når hun sier; Det han sier til dere, skal dere gjøre.
Jesu mors enkle anbefaling til oss er altså å øse av vannkaret, som betyr at vi har tillit til Guds Ord, og tillit til at det virker i våre liv. Og livets vann er knyttet til dåpssymbolikken, for det vannet tjenerne helte i de seks vannkarene som ble brukt til jødenes renselse, blir et bilde på den kristne renselse, den som skjer i dåpen. Og i pakt med Johannesevangeliet, slo faktisk oldkirkens symbolikk sammen dåpens vann og den eukaristiske vin, og kalte dem begge for livets vann.
Alt dette viser oss at Kirkens vesen, helt fra begynnelsen av, besto av det sakramentale liv. Og det sakramentale liv dreier seg ikke om noen magiske riter, men er et uttrykk for alt det Kirken gjør og er, ved Den hellige Ånds nærvær. For det er Åndens nærvær som gjør Kirken til Kristi legeme, og et sakrament i verden.
Alle Kirkens sakramenter er Troens sakramenter. Noe som betyr at vi også må motta dem i tro for at Den hellige Ånd skal kunne virke i oss. Det er grunnen til at Paulus kaller vinen en åndelig drikk.
Slutten på dagens evangeliefortelling lyder nesten som en dom: Dette første jærtegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Slik åpenbarte han sin herlighet, og hans disipler kom til tro på ham. Og bryllupet i Kana er, som vi nå har forstått, noe mye mer enn bare en hyggelig fortelling om at Jesus utvirket sitt første under, og hadde et nært forhold til sin mor. Som i dypet av et hellig skrin holder han fortsatt hemmeligheten om seg selv og hvorfor han er kommet skjult.
Men det er altså akkurat her den etterlengtede brudgommen starter feiringen av det bryllup som fullbyrdes i påskemysteriet. Og det er her at Jesus knytter sine disipler til seg i en ny og endelig pakt. Ja, det er i bryllupet i Kana at Kirkens tro fødes, og vi er alle sammen innbudt til denne bryllupsfesten, hvor den gode vinen fortsatt serveres, og aldri vil ta slutt!
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen