Brødre og søstre,

etter å ha lagt påsketidens 50 dager bak seg på pinsedag, må Kirken ta seg tid til å summe seg litt, for å grunne over troens største mysterier. Derfor var Den Hellige Treenighets mysterium i fokus forrige søndag, og i dag feirer vi altså den store gave Kristus ga oss i sitt eget legemes og blods mysterium, eller alterets sakrament,- den hellige eukaristi.  Og det kan virke som om møtet mellom menneskenes lengsel etter Gud, og åpenbaringen av ham for Israels folk, møtes, og omfavner hverandre nettopp i Herren Kristi hellige nattverd.

Tenker vi litt over denne festdagens første lesning, – som handler om møtet mellom Melkisedek og Abraham, vil vi oppdage at dét den forteller om, ér akkurat dette! Abraham ble utvalgt av Gud, og var den Gud ville åpenbare seg for og inngå en pakt med, ved å love at han skulle bli stamfar til Guds utvalgte folk.

Med Melkisedek forholder det seg litt annerledes. Han representerer den naturgitte lengselen mennesket har etter Gud! Det som teologene kaller den naturlige Gudsåpenbaring. Og det kan virke som om forfatteren av Hebreerbrevet har grublet mye over denne mystiske skikkelsen. For han kaller ham både Rettferdighetens konge – det er dét Melkisedek betyr, – óg konge av Salem, som betyr Fredens konge, og i tillegg sier han: Han har ingen far, ingen mor, og ingen ættetavle; hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende. Men han står som et bilde på Guds Sønn, og er prest til evig tid.

Melkisedek tilhører med andre ord det utvalgte folk, og er et bilde på ham som folkeslagene gikk og ventet på og lengtet etter, uten å ha kjent. Nå vet vi at den de ventet på, var Guds Sønn, han som siden førte Melkisedeks prestedømme frem til fullkommenhet, og derfor blir kalt prest etter Melkisedeks orden. I Oldkirken var de klar over at Gudsåpenbaringen i Jesus Kristus har to kilder. En overnaturlig, den som Abraham opplevde, og en naturlig, den som var ment for folkeslagene. Og vi, som nå kan se bakover i historien, kan se hvordan jødenes lengsel etter Messias og Guds rike, óg hedningenes lengsel etter Guddommen, kommer hverandre i møte, og så smelter sammen til ett, i åpenbaringen Jesus Kristus. Han kom og forenet Kirken fra den gamle og den nye pakt, og gjorde dem til ett. Og nettopp i den hellige eukaristi er Kristi frelsesgjerning stadig på nytt nærværende iblant oss, og bare fortsetter å uttrykke det som var både jødenes og hedningenes lengsel.

Hedningenes offer uttrykker en lengsel etter foreningen med Gud, – men i eukaristien kommer Gud denne lengselen i møte ved Sønnens sonoffer på korset. Og dette offer var det Melkisedek ga uttrykk for ved å bære frem brød og vin. Jødenes offer i templet var uttrykk for deres ønske om å leve i trofasthet til pakten Gud hadde sluttet med dem. Det slaktede påskelammet var et bilde på Guds Sønns offer på korset. Og da Gud ga dem å spise i ørkenen, viste han dem omsorg, noe Jesus gjentok da han bespiste de fem tusen på et øde sted.

Men Jesu omsorg gjaldt altså ikke bare jødene. Og da han opprettet en ny pakt i sitt blod, var dét samtidig både en ny og evig pakt med jødene, og en ny pakt med folkeslagene. Eukaristien er nemlig et forsoningens og enhetens sakrament. Det er i eukaristien at den synlige og den usynlige forening mellom jøder og hedninger finner sted. Som mellom Kristus og Kirken, og mellom Gud og menneskene. Thomas Aquinas kaller dette; Den åndelige virkeligheten i dette sakramentet, som er det mystiske legemes enhet.

Når vi bærer frem vårt eukaristiske offer på alteret, er det enheten i Kristi legeme vi feirer, og på mystisk vis får del i. Og vår egen deltagelse er både en gledes, og en takksigelses-feiring, over den frelse vi har mottatt i Kristus. For Eukaristi betyr nettopp takksigelse.

I tillegg er deltagelsen i eukaristien en formaning og en forpliktelse. En formaning til hele tiden å arbeide for enhet, og en forpliktelse til ikke å synde mot denne enheten. Dette gjelder vårt forhold til alle våre kristne brødre og søstre, i alle de ulike kristne kirker. Men, det gjelder selvsagt i aller høyeste grad forholdet mellom oss, vi som allerede deler det ene brød og den ene kalk.

Derfor sier Kristus: Om du noen gang, når du bærer frem din offergave for alteret, kommer i tanker om at din bror har en klage mot deg, – la da din gave ligge foran alteret, og gå og forlik deg med din bror, før du så kommer tilbake og bærer din gave frem.

Derfor, brødre og søstre, kan vi i frimodig takknemlighet til Gud, men samtidig i frykt og beven på grunn av våre synder, bære vårt offer frem på alteret, der hvor Guds Ånd stiger ned fra himmelen. Og dette offeret bærer vi frem sammen. Korsets mysterium blir derfor igjen og igjen virkeliggjort for oss her og nå, hver eneste gang Gud gir seg til oss i brødets og vinens skikkelse. For dét er nettopp den åndelige næring vi trenger for å kunne fortsette å vokse og utvikle oss i tro og kjærlighet, så vi sakte, men sikkert til slutt skal bli Gud lik.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen