De primitive samfunn assosierte gudene sine med disse ting: vold, stormer, ild, katastrofer, døden. Tegnene på at gudene deres var nær.
Men med Herrens gjenkomst, han som er den sanne Gud, er det ikke så skremmende. Ingen katastrofe. Eller jo, katastrofe kan det være. Men Herrens gjenkomst burde ikke være så. Vi vet det. Fordi Herren nærmer seg nå, hver søndag. Han kommer til oss veldig snart: i eukaristien. Han har allerede kommet til oss i lesninger og i evangeliet. Gud er her i Guds ord. Gud selv snakker med oss, vi svarer nå til ham med salmer og lovprisning. Herren kommer til oss i Kristi legeme og blod. Og vi opplever det ikke med frykt, håper jeg. Tvert imot: vi opplever det med stor glede.
Det burde være den samme opplevelsen for Herrens gjenkomst. Ikke en uvelkommen overraskelse, som en tyv som kommer midt i natten mens man sover. Vær derfor på vakt, sier Herren. Fordi han kommer i det øyeblikk vi minst venter det. Hvordan er det et evangelium, en stor glede?
Det er en stor glede for oss, for spørsmålet er ikke: når kommer han, eller hvor langt unna er han? Spørsmålet er: hvor langt unna er jeg fra Herrens dag? Hvor langt unna er jeg fra hellighetens dag? Svaret er åpenbart: Herren er nær. Det er jeg som er for langt unna.
Det er jeg som er for langt unna.
Jeg er for langt unna, men Herren gir oss adventstiden til å reagere. Å slutte å prokrastinere. En stund til for å være så klar som mulig for Herrens dag.
Så, i denne adventstid, la oss huske Herrens mange lignelser. De ti jomfruene som venter på brudgommen: har jeg olje på lampen min, bønnens olje som hjelper meg å se midt i mørket? Eller vandrer jeg i mørket hele dagen?
De tjenere som Herren ga ti, eller fem, eller en denar til. Økte jeg min denar mange ganger, eller begravde jeg den i en grav? Viste jeg barmhjertighet til min neste etter at Gud viste meg barmhjertighet, eller nei? Lyttet jeg til min nestes bønn etter at Gud lyttet til bønnene mine, eller nei?
La oss huske den kvinnen som mistet sølvmynten sin, og som feier huset og leter omhyggelig til hun finner den. Hva har jeg gjort med medfølelsen, med troskapen, med ærligheten, med anger som jeg glemte? Har jeg prøvd å finne det igjen, eller ei?
Selv om vi er langt, langt borte fra Herrens dag, selv om vi svarte nei på alle disse spørsmålene, selv om situasjonen vår virker håpløs, i dag går vi inn i adventstiden med takksigelse. Takksigelse og tro. Fordi Herren hjelper dem som kommer til ham i ydmykhet og anger. Husk da Salme 50 (51) : «det knuste hjerte vil du ikke forsmå.»
Så, brødre og søstre, slutt med å prokrastinere! Det er mye arbeid å gjøre! Og som Herren sier i det samme Matteusevangeliet: «salig den trell som Herren finner opptatt med gjøremålene sine.» Det betyr at også vi, også enhver av oss her i dag, kan bli hellige, som vår himmelske Far er hellig. La oss da, som vi hørte fra profeten Jesaja, ikke vandre i mørket, men i Herrens lys.