Kjære brødre og søstre,

Det dødeligste terrorangrepet i amerikansk historie i World Trade Center i New York 11. september 2001 resulterte i 2996 dødsfall, over 6000 skader og minst 10 milliarder dollar i skader på eiendom og infrastruktur. Dette forårsaket totale tap på 3 billioner dollar.

Etter denne hendelsen ble datteren til en berømt predikant invitert til et TV-intervju, og programlederen stilte henne følgende spørsmål: “Hvorfor kan Gud tillate en så forferdelig katastrofe?”

Hun svarte: «Jeg tror Gud er veldig lei seg for det, minst like lei seg som vi er. I årevis har vi bedt Ham om å forlate skolene våre, regjeringen vår og vårt daglige liv. Han er ‘rettferdig’, så Han har trukket seg stille tilbake.»

Kjære brødre og søstre, når vi møter vanskeligheter eller lidelse, spør vi ofte bittert: Hvor er Gud I vår lidelse? Vi glemmer at det er vi selv som har bedt Gud om å forlate våre hjerter og vårt liv.

Tidligere var det også slik med det jødiske folket. De forlot lett Gud og hans lover for å følge hedningenes livsstil. Men historien viser at hver gang det jødiske folket ekskluderte Gud fra livene sine, falt de inn i fullstendig mørke.

Ja, dagens første lesning forteller om en mørk periode i Israels historie: I stedet for å stole på Gud, dannet Israel militære allianser med nabolandene, men selv de klarte ikke å overleve de babylonske angrepene. En hel nasjon ble ført i eksil og tjente som slaver for babylonerne i over femti år. Da de ble utsatt for slik pine og ydmykelse, spurte de seg selv: Hvor er Israels Gud? Hvorfor lar han et folk han valgte, lide slik? Elsker Gud fortsatt Israel slik han gjorde i fortiden?

Stilt overfor slik lidelse, pine og fortvilelse brukte Gud profeten Jesaja til å gjenopprette tro og håp til Israel. Gud ville at de skulle forstå at han fortsatt var med dem for å trøste, beskytte og utfri dem. Det eneste spørsmålet var om de ville gå med på å invitere ham tilbake.

Med gledelige og håpefulle ord sa profeten Jesaja til dem: “Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. Den skal blomstre rikt som liljen og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt. Folket skal få se Herrens herlighet, stråleglansen fra vår Gud. Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud. Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Han kommer selv og frelser dere.” (Jes 35,1–4)

Disse gledelige og inspirerende løftene skapte styrke og nytt håp for Israel i deres mørkeste time, og hjalp dem å tro at selv om de vendte seg bort fra Gud, ville Han ikke forlate dem. Han ville fortsatt være med dem.

Kjære brødre og søstre, ikke bare det jødiske folket, men også Johannes Døperen følte under sin lidelse og fangenskap at Gud fortsatt var skjult for ham. Ja, i dagens evangelium var Johannes Døperen, som hadde brukt hele livet sitt på å forkynne Messias, bekymret, tvilende, og sendte disiplene sine for å spørre Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?»

Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og Det Glade Budskap forkynnes for de fattige. Og: Salig er den mann som ikke lar seg rokke i sin tillit til meg.» (Matt 11, 3-6)

Gjennom svaret sitt bekreftet Jesus indirekte overfor Johannes at han var Messias som profetene hadde forutsagt: Han kom ikke for å ødelegge, men for å bygge; ikke for å spre, men for å samle; ikke for å straffe, men for å tilgi og fornye. Han var ikke langt unna eller utenfor, men rett ved siden av menneskene for å elske og helbrede dem.

Dette viste også at Frelseren ikke var en majestetisk konge som steg ned fra himmelen, men han kom som et lite spedbarn til menneskene.

Samtidig malte dette også et sant portrett av frelseren: Frelseren var ikke en praktfull konge som bodde i et storslått palass. Han var rett og slett en fattig snekker som bodde i en avsidesliggende landsby.

Frelseren var ikke en majestetisk dommer som pustet ild og røyk. Han var snarere en mild lege som leget sår, trøstet sorger, støttet de svake og tilga syndere.

Frelseren kom ikke blant adelen og de med høy sosial status. I stedet kom han til de ydmyke og fattige, de marginaliserte og ekskluderte fra samfunnet.

Kjære brødre og søstre, dagens evangelium minner oss om at Gud alltid er med oss, i enhver gledelig og sorgfull hendelse som skjer med oss personlig, i våre familier og i samfunnet. Han venter på at vi skal tale til ham, be om hans hjelp, gå i forbønn og gi ham plass i våre hjerter og familier, slik at han kan være nærværende, hjelpe og forsvare oss.

Herre, måtte vi gjenkjenne ditt nærvær med oss: ditt nærvær i vår felles kjærlighet, i vår oppriktige tilgivelse og i vår omsorg og hjelpsomhet, så vel som i våre vanskeligheter, utfordringer og skuffelser i hverdagen.

Amen.