Kjære brødre og søstre,

Med dagens palmesøndag begynner den stille uke med Jesu inntog i Jerusalem for å fullføre påskemysteriet og bringe frelse til menneskeheten.

Ved første øyekast virker Jesu inntog i Jerusalem midt i jubelen fra de entusiastiske folkemengdene som vifter med palmegrener og rope: «Hosanna, Davids sønn», som en rungende seier.

Men i virkeligheten var dette en åpningsakt der lidenskapene kom ironisk til uttrykk, først i form av hyllest, dernest som innledning på den mest tragiske perioden i Jesu liv.

Kjære brødre og søstre, når det berettes om Jesu lidelseshistorie, er det ikke for å vekke sorg og medlidenhet i oss, men for å invitere oss til modig å følge Jesus på korsets vei.

Det er ikke vanskelig å følge Jesus når han blir lovprist. Men det er mye vanskeligere å følge ham når alle forlater ham. Sannelig, Evangeliene viser at ingen turte å forsvare Jesus på den tiden; i stedet krevde folk bare at røveren Barabbas skulle løslates.

Når vi går inn i den stille uke, er vi kalt til å følge Jesus Kristus på korsets vei. Disse stiene er ikke alltid jevne og lette, for de er alltid fulle av kors. Ja, det er ikke mindre brutalt å følge Jesus på korsets vei i dag, selv om vi kanskje ikke blir slått, fengslet, kronet med torner, naglet til korset eller gjennomboret av et spyd. Å vandre på Jesu kors` vei betyr at vi fortsatt må møte smerten av svik, baktalelse og utakknemlighet fra dem som lever blant oss, selv fra våre kjære, søsken, barn, venner …

Å vandre på Jesu kors’ vei betyr at i en verden der folk prioriterer materielle eiendeler, berømmelse og nytelse over alt annet, må vi velge Gud og sette Ham som vår høyeste verdi. Å vandre på Jesu kors’ vei betyr at i en verden der  bedrag, løgner og korrupsjon anses som normalt, må vi leve sannferdig og akseptere motgang og tap. Å vandre på Jesu kors’ vei betyr at i en verden der mennesker ofte lever egoistisk, likegyldige til andre, splittede og hatefulle, fører krig og dominerer andre, må vi leve ydmykt, kjærlig og tilgivende, alltid vise omsorg for og hjelpe hverandre, alltid bygge fred og enhet med hverandre.

Kjære brødre og søstre, når vi går inn i den stille uke, inviterer Kirken hver og en av oss til å delta i Kristi lidelse ved å leve et rettferdig liv – et liv som krever avvisning av fristelsene fra flyktige materielle ting, forsakelse av vårt kjød, ydmykhet, kjærlighet og tilgivelse, aksept av lidelse og mot til å vie oss og ofre oss for vår egen og andres frelse. Samtidig er vi overbevist om at vi ikke bærer korset alene; vi har Jesus, vår Lærer, vår Venn og vår Herre, som bærer det med oss.

Og hvis vi våger å gå hele korsveien med Ham, da vil vi helt sikkert til slutt også dele den fulle gleden ved den strålende oppstandelsen med Ham.

Herre Jesus, du som led, styrk hver og en av oss, slik at vi kan dø med ham og dermed en dag oppstå med ham i herlighet. Amen.