Hvor er Herren Jesus Kristus ? I himmelen, sikkert. Han som stod opp fra de døde påskedag, han som viste seg for Maria av Magdala i hagen, han som steg opp til himmelen 40 dager etter påskedag, hans gjenkomst i herlighet fra himmelen venter vi på.

Hvor er Herren Jesus Kristus ? Han er her på jorden, sikkert. Han er her blant oss, han som har sagt: jeg er med dere alle dager, til verdens ende. Han er her som Ordet, Herrens Ord; vi lytter til ham. Snart er han her som sakrament, Kristi legeme og blod, livets brød. Han er her gjennom Kirken, hans mystiske legeme, hvis medlemmer er vi som tror på ham. Jesus Kristus, kroppens hode.

Hvor er Herren Jesus Kristus ? Det er avgjørende at vi får et svar. «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg.» Ja, Herre, vi vil følge deg. Hvor vandrer du ? Herren svarer: jeg er veien. Kom til meg, kom med meg. Følg meg.

Herren er i himmelen, og vi vil følge ham til det vakre reisemålet, vi vil følge ham til Paradiset. Men vi går på denne veien her på jorden. I dag, i morgen, dagen etter. Ikke etter døden, men før.

«Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg.» Skal vi gi avkall på vårt eget i himmelen ? Ta opp et kors i graven ? Nei. Det skal vi gjøre her på jorden, i dag, nå. Nå er tiden for å gi avkall på sitt eget.

Men hvor på jorden vandrer du, Herre ? Menneskesønnen, svarer han, er kommet, ikke for de rettferdige, men for syndere. For de som sitter i mørkret, uten håp, uten fred, uten kjærlighet, uten tro. For å lete etter den sauen som er tapt, mens han lar de 99 andre sauene være. Og vi, Kirken hans, mystiske legeme, vi vil følge ham, ja ? Eller ikke ?

Hvor på jorden vandrer du, Herre ? Blant de onde, blant de syke i ånden, blant de blinde, de ikke-troende, blant de tapte. I så fall er spørsmålet ikke: hvor vandrer du, Herre, men: hvor vandrer du, å, min sjel ? Hvor vandrer jeg ? Følger jeg Herren, eller ikke ?

Simon Peter ville ikke at noe slikt skulle hende Herren. Det var hans kjærlighet som talte. Kjærligheten vil ikke at noe ondt hender dem som er oss kjære. Men kjærligheten vil også følge Jesus Kristus hvor enn han går. Vi vil følge Jesus Kristus hvor enn han går, ja ? Eller nei ? Jeg er veien og livet, sier Herren. Den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen.

Kanskje gir Jesu ord mer mening i Johannesevangeliet: «Den som elsker sitt liv, skal miste det. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, der skal også min tjener være.» Kapitel 12.

Hvor vandrer jeg ? Hvor vandrer vi, brødre og søstre? Vandrer vi her på jorden med Kristus, i hans fotspor, eller ønsker vi heller å sitte hjemme i ro, i sikkerhet, uforstyrret av hendelser utenfor? La oss tenke en stund på de 99 sauene som ikke var tapt. Herren våger seg ut for å lete etter en som er tapt. Han finner den. Hva gjør han da ? Han kaller de 99 : kom, jeg er veien, følg meg. Hva gjør da de 99 når de hører Herrens røst? Jeg håper at alle 99 våger seg ut, som Herren har gjort. Jeg håper at de ikke tenker om seg selv: jeg er ikke tapt, jeg trenger ikke å dra ut blant syndere, jeg føler meg trygg her i hulen min, jeg skal vente her. Hvorfor skulle jeg lete etter ubehag ? Men følger han Herren Kristus, han som sitter hjemme for å vente at Herren skal komme til ham?

«Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg.» Biskop Fredrik innkaller til en bispedømmesynode før St Olav-jubileet i 2030. I bispedømmet vårt trenger vi «en felles og gjennomarbeidet visjon for livet i lokalkirken, for hva vi står for.» Det trenges en pastoralplan. Hvordan kan vi forberede oss til denne synoden? Vi kan forberede vår utgang ut av hulen vår, vår utgang inn i verden, blant dem som sitter i mørket, for å finne veien og livet, for å dø med Kristus, og så leve med Kristus her på jorden og der i himmelen. Dette er Herrens løfte : «Der jeg er, der skal også min tjener være.»