20. søndag 14. august 2016 år C, Luk 12, 49-53
Brødre og søstre,
i en tid hvor nyhetsbildet i økende grad preges av splid og uenighet, som fører til krig og terrorhandlinger, er angst og uro stadig mer til stede i tilværelsen vår. Derfor kan det oppleves vondt og vanskelig å lytte til dagens evangelium hvor vår egen Frelser og Fredsfyrste sier at han kom for å sette jorden i brann, – og ikke for å skape fred, men splid!
Imidlertid vet vi at Jesus pleier å uttrykke seg i lignelser og symbolspråk, så la oss senke skuldrene, og forsøke å se litt nærmere på hva det egentlig er han ønsker å formidle oss.
”For å sette jorden i brann er jeg kommet!” sier han, og vi kan finne utallige eksempler på at ilden står for noe som er positivt og bra. Først og fremst gir den lys og varme, og den kan herde og smelte og rense! Derfor blir flammede ild brukt som metafor for det som er rent og ekte, og det som har med inderlighet og sannhet å gjøre. Man brenner for en god sak, og har et glødende håp! Man kan ha hjertevarme, og den høyeste kjærlighet er som vi alle vet, den brennende kjærligheten. Den siste uken har det også brent en ild i Brazil, en Olympisk ild, som er ment å være et symbol på fred og samhold mellom menneskene, på tvers av både politiske systemer, kontinenter og landegrenser.
Men fremfor alt, må vi minnes Johannes døperens ord, da han forberedte Frelserens komme og sa: ”Jeg døper dere med vann, men det kommer én som er sterkere enn jeg, som jeg er ikke en gang er verdig til å løse sandalremmen for, og han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild!” Altså har også ilden, akkurat som vannet, evne til å gi nytt liv!
Det er Den Hellige Ånds ild-dåp Jesus mener, når han sier at han har en dåp å gå gjennom. Og Den hellige Ånd slikket også disiplenes hoder rene med sine ildtunger, som vi kan se på fresken her, etter Kristi himmelfart, slik at de kunne dra ut i verden med fornyet kraft og rensede hjerter, og forkynne sannhetens Ord for alle folkeslag.
En annen universell ild jeg vil nevne, fordi dominikanere over hele verden feirer 800 år for ordenens grunnleggelse, er en ild som dukket opp i en drøm den hellige Dominikus’ mor hadde mens hun var gravid. Der så hun at barnet hun bar var en sort og hvit hund, med en flammende fakkel i munnen, som løp rundt om på hele jordens krets, opplyste menneske-hjerterne med sitt flammende ord, og forkynte Guds levende og brennende kjærlighet til menneskene.
Min egen første tanke da jeg leste: ”For å sette Jorden i brann er jeg kommet, og hvor jeg skulle ønske at ilden alt var tent!” – gikk til innlednings-ordene i en preken pater Nordheim holdt her i kirken flere ganger, og som begynte med ordene; ”Nyheten spredte seg som ild i tørt gress!” Jeg så for meg hvordan Det glade Budskap flamme opp som en bråtebrann om våren, en sånn som man tenner for å brenne bort vissent gress og løv, for å la nytt liv spire frem i lyset. Var det en slik ild Jesus var utålmodig etter å få tent, for å rense hjertene for alt vissent, dødt og tørt?
Men, Jesus taler også om å skape splid! Og utrolig nok, så er det fredens gave fra Gud til oss han da taler om. Gud sendte Sønnen til jorden for å skjenke oss fredens og kjærlighetens gave, ja, men sammen med freden og kjærligheten skjenket han oss også sannhetens gave! Det ble vi minnet om i dagens første lesning, da vi hørte om alt profeten Jeremia måtte gjennomgå fordi han forkynte Guds sannhets ord til folket. Men Jeremia ropte til Herren, og som graduale-salmen fortalte; ”dro Herren ham opp fra fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen!” Folket der likte ikke å høre sannheten. Og det gjør egentlig ikke vi heller. Problemet er bare at; for å kunne leve i Guds fred, så er Guds Ords sannhet akkurat like viktig for oss, som det var for folket på profeten Jeremias tid. Men i likhet med dem, velger også vi altfor ofte en tilsynelatende fred, fordi vi er redde for det Jesus sier til oss i dag!: ”Om der er fem mennesker i samme hus, skal de fra nå av være i strid med hverandre! Tre mot to, og de to mot de tre! Far mot sønn, og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor!” Det er den tilsynelatende freden og fordrageligheten Jesus vil til livs med sin krasse ordbruk. Han vet, at for å ikke å tape ansikt, feier vi heller den ekte sannheten under teppet, men gir da samtidig gode kår for urettferdighet, sjalusi og egoisme til å utvikle seg, godt skjult bak den fiktive fasaden til en tilsynelatende fred og fordragelighet.
Jesus er utålmodig, og det er en ren tillitserklæring han kommer med når han sier til disiplene at han har en dåp å gjennomgå som det er smertefullt å vente på! Men Jesu utålmodighet er annerledes enn vår. Når vi venter på noe som skal skje, som vi ikke selv har kontroll over, men som forhåpentligvis vil føre noe godt med seg, som et jobb-intervju, en eksamen eller en operasjon på sykehuset, blir vi både rastløse, nervøse og engstelige. Vi kjenner ikke til resultatet og vet derfor ikke hvilke forandringer det forestående vil føre til.
Slik er det ikke med Jesus! Hverken angst eller usikkerhet preger ham. Han venter på det som skal skje, og ser frem til det forestående med utålmodighet, fordi han vet at det vil forandre ham, og han vet hvordan det derfor også vil forandre oss. Han vet at den sannhetens, kjærlighetens og fredens flamme han bragte til jorden for å rense oss fra synd, en dag skal brenne lys og klar i våre hjerter, og at den da skal brenne sammen med hans guddommelige flamme i all evighet.
+I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen
p. Jon Atle OP, St. Dominikus