Brødre og søstre,
I dag minnes Kirken den hellige Frans av Assisi, Kirkens ubestridte superkjendis i middelalderen, som fantastisk nok stadig er minst like populær og aktuell! Med sitt universelle radikale og ukompliserte budskap, nemlig å leve Kristi fred & kjærlighet i ord og gjerning; Pax & Bonum, har han også fått naturvern og økologi blant sine attributter.
Det er mye som har bidratt til å gjøre Frans til en ”super-helgen”, og som tilfellet også var med andre hellige mennesker, levde han sitt liv ”in persona Christie”. Han ønsket å imitere Kristus i ett og alt, og hagiografien hans kan ramse opp en rekke hendelser som faktisk har store paralleller med det Evangeliet forteller oss om Kristi liv og virke på jorden. Og som den første helgen, bare etterfulgt av Katarina av Sienna og padrePio, ble Frans merket med Kristi sårmerker, og ble stigmatisert i hender og føtter allerede mens han levde.
Likevel er dét som stadig gjør ham så enestående og universell, så elsket og evig og aktuell, – også blantfolk langt utenfor den katolske Kirke, det at han på sett og vis levde et slags økumenisk liv i praksis, mange århundrer før begrepet var oppfunnet, og tanken på en slik enhet ennå var tenkt. Frans greide å oppnå en fredelig dialog med dem som bekjente seg til andre religioner, eller som ikke hadde noen tro å bekjenne seg til! Ikke minst nå i vår egen tid er det noe fantastisk i å se de internasjonale kongressene for religionsdialog, og dialog for fred og forståelse, som stadig holdes i Assisi i den hellige Frans’ Ånd.
Evangelisten Lukas var Frans’ egen utvalgte evangelist, og han fremhever, fremfor noen av de andre evangelistene, Kristi medfølelse og solidaritet med fattige og syke, diskriminerte og utstøtte, altså: ”de små og ringe”. Han forkynner frelsen og kjærligheten i Kristus fremfor alt for syndere og hedninger, syke og hjelpeløse, kvinner, utstøtte og ikke-jøder, for at de som var blitt fratatt selve håpet, skulle få en ny tro, og et nytt håp! Og ikke minst fokuserte han på kvinnenes stilling, som var uten noen form for rettigheter i Palestina på Jesu tid. Lukas ville gi de identitetsløse et ansikt, og den hellige Frans trykket hans evangelium til sitt hjerte, og kalte da også sine ordensbrødre for ”mindrebrødre”! Det er også hos Lukas vi finner Juleevangeliets frodige og fantastiske historie; om at Gud lot sin Sønn komme til Jorden i fattigdom, og at de fattige og utstøtte var dem som mottok gledesbudskapet først av alle. Frans løftet hele Julekrybbens tablå ut av evangelieteksten, ut av kirkerommet, og inn i de tusen hjem; en tradisjon som ennå lever i aller beste velgående.
I Engelstads bok om Frans, kan vi lese; ”De gikk rundt og prekte at himlenes rike var nær, om å frykte og elske Gud, og om å omvende seg fra det onde til det gode. Ordene var enkle og fattige, men troen var åpenbar for alle! De holdt til ved Hospitalet,hvor de vasket og pleiet spedalske, hjalp syke i deres hjelpeløshet, skaffet dem mat og forbandt deres sår. Ikke minst viste de hverandre ydmykhet og kjærlighet, og øvde seg i å fornekte seg selvvedalltid å elske sine brødre mer enn de elsket seg selv!”
Ja, Frans og brødrenes måte å leve på; i radikal fattigdom, og med utøvende kjærlighet som den viktigste ingrediens, var i sannhet et bilde på Kristi liv på jorden med disiplene sine. Han ga avkall på sin guddommelige status og levdeside om side med Guds barn på Jorden, og kalte seg deres tjener. Frans ga også avkall på all form for eiendom – han ville ikke engang eie sitt eget breviar, eller sin egen kutte, som han for øvrig ga bort flere ganger, inntil den var så slitt og fillete at ingen lenger ville ta den imot.
Jesus Kristus er ”Veien, sannheten og livet”, og Frans slo inn på denne forsakelsens vei for der å finne Kristi sannhet, ene og alene ved hjelp av kjærligheten! Og på denne vandringen skulle han ikke gripe etter noe, ikke tilegne seg noe, ikke bære noe med seg videre på veien. Og som vi forstår; uten en kristologisk forståelse, kunne dette lett ha blitt tolket som en form for bot eller bare et middel for askese, for å oppnå moralsk forbedring.
Den fransiskanske tradisjon har i større grad enn noen av Kirkens tradisjoner tillagt fattigdommen en helt ekstraordinær betydning. Likevel er alle kristne kalt til å følge Kristus som hans disipler. Ikke minst for oss, i den ekstreme forbrukstiden vi lever i her i vår del av verden, har vi et stort behov for stadig å bli påminnet om at Jesu Kristi ubetingede kjærlighet gjelder alle jordens mennesker, akkurat like mye! Og det som ikke alltid er like lett å huske på når vi for eksempel passerer en tigger på gaten, er at Kristi kjærlighet først og fremst befinner seg i dypet av våre hjerter, og ikke, som vi kan fristes til å tro; i dypet av lommeboken.
For å hjelpe oss i slike situasjoner, sender Gud oss helgener som Frans av Assisi. Og hans dramatiske veivalg skulle få enorme konsekvenser – ikke bare for ham selv og noen av hans følgesvenner, men for hele Jesu Kristi universelle Kirke, og for tusener på tusener av mennesker gjennom århundrer, og fremdeles for hver og en av oss, den dag i dag.
Nå, på terskelen til Troens år, sier pave Benedict til oss; ”En ting som vil være av avgjørende betydning i dette Troens år, er på nytt å gjennomgå vår troshistorie; selve kjennetegnet på det ubegripelige mysterium som omhandler det hellige, side om side med det syndige. Selv om førstnevnte understreker det store bidrag som mennesker har gitt til felleskapets vekst og utvikling gjennom sine livs vitnesbyrd, må sistnevnte vekke, i hvert menneske, et oppriktig og vedvarende omvendelsesverk, for å kunne erfare den Faderens nåde som tilbys oss alle.”
Hellige Frans be for oss;
At vi må bli fattige slik du var fattig,
For det er i fattigdommen at bønnen fødes.
At vi må bli ydmyke slik du var ydmyk,
For det er i ydmykheten at lovprisningen fødes.
At vi må elske slik du har elsket.
For i det hjertet der kjærligheten bor,
der bor også gleden!
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, Amen.