5. søndag i påsketiden år C, p. Jon Atle Wetaas, Joh 13,31-33+34-35
Brødre og søstre,
Gjennom hele påsketiden klargjør Jesus disiplene sine for følgende avden forestående avskjeden. Og i dag gir han uttrykk for at avskjedener nært forestående, og han gir dem et nytt bud; ”Elsk hverandre!”Men allerede før pasjonen, før han gikk til sin lidelse, holdt Jesus enavskjeds-seremoni for disiplene. Det var da han innstiftet nattverdenetter å ha utført fotvasken. og han holdt sin store og velkjente avskjedstale for disiplene. Også den konkluderte med at det erkjærligheten som er, og som alltid vil forbli, det første og største av alle kristne kjennetegn.
Og selv om vi i dag hører at ”alt det gamle er forbi”, så fremholdt Jesus kjærligheten som det viktigste bud alt ved en enda tidligereanledning i sitt offentlige virke. Det var når han holdt Bergprekenen,og lanserte den ekstreme oppfordringen til å også elske og omfavnesine fiender. For, som han sa; ved å elske alle, og uten unntak,etterligner vi vår Far i himlene, han som lar solen skinne likt for alle, og lar regnet falle over både rettferdige og syndere. Og selv om Jesus idagens Evangelium oppfordrer disiplene til å elske hverandre, brenne av en innbyrdes kjærlighet som kjennetegn på at de er hans disipler,og kaller det et nytt bud, sier han likevel ingen ting som tyder på at han dermed vil oppheve budet han ga om å elske sine fiender.
For, hver gang vi mennesker makter å utøve slik en kjærlighet, vil denvære et direkte gjenskinn av den altomfattende og grenseløse kjærligheten som kommer fra Gud.
Likevel er det ikke til å komme fra at det er naturstridig, og derfor enhelt ekstremt vanskelig oppgave for oss, å elske dem som går oss imot, noe Jesus selvsagt var fullstendig klar over. Derfor tenkte han,helt på tampen av sin tilmålte tid som læremester, at han kunne oppfordre disiplene til å i det minste ta et første lille skritt inn på denveien som fører til fullkommenhet på en enklere måte, ved i stedet åstarte med å elske hverandre!
Etter oppstandelsen intensiverte Jesus undervisningen av disiplene, og det var hele tiden kjærlighetens betydelse som sto i sentrum for hans oppmerksomhet. Men uansett hvordan han oppfordret dem til å utøve kjærlighet, besto den aldri av sentimentalitet eller romantiske følerier. Den type kjærlighet er knyttet til vår egoisme, mens Jesu bud om kjærlighet alene dreier seg om den som forener og skaper samfunn.
I dagens Evangelium hører vi ham si: ”På dette skal alle vite at dere er mine disipler; at dere har en slik innbyrdes kjærlighet!”Kjærligheten er blitt den nye kristne lov. Lydigheten mot loven, somfør var det første og største bud, er nå blitt til budet om å utøve eninnbyrdes kjærlighet! Og den innbyrdes kjærligheten som Jesusholder opp for oss, er den samme kjærligheten som hele tiden lever i Kirken, i menighetene, i de kristne familiene og i de religiøse ordens–samfunnene. Her har den sitt arnested, eller sin grue om man vil, hvor de varme glørne ligger og ulmer, for at den kristnekjærlighets livgivende varme ustanselig skal kunne bre seg ut til alle mennesker, i alle samfunn, på hele jordens krets.
”Elsk hverandre! oppfordrer vår Herre Jesus Kristus. – Som jeg har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre!”. For det kjærlighetens samfunn som Gud har inngått med oss, skaper samtidig forbund oss mennesker imellom. Derfor sa evangelisten Johannes ganske brutalt; ”Den som sier at han er i lyset, men samtidig hater sin bror, han er fremdeles i mørket!”
Som sentrum for, eller selve kjernen i, dette kjærlighetens samfunnsom Gud har inngått med oss, er messens hellige eukaristi! Nattverdenvi feirer sammen i hver eneste messe er ikke bare et uttrykk for troensmysterium. Når vi sammen feirer agapemåltidet til minne om vårHerre og Forløser, er feiringen et konkret, synlig og levende uttrykkfor Guds egen uendelige kjærlighets mysterium. Den hellig kommunion feires jo både mellom oss mennesker, óg mellommenneskene og Gud, og har derfor både en vertikal og en horisontaldimensjon, som sammen danner, ja nettopp: +
Jesu Kristi hellige kors, det fremste frelsens seierstegn som binder osskristne sammen i et hellig fellesskap med Gud.
Men så kan det hende da, en gang i mellom, at vi har følelser og tanker om vår neste som ideelt sett ikke burde forekomme. Verken i kirkebenken en salig søndagsmorgen, eller på noe annet tidspunkt for den saks skyld. Og dette skyldes, brødre og søstre, at vi alle er likeulike og like fullkomment ufullkomne! Skulle dette tynge oss så sterkt at vi lurer på om vi er verdige til å motta Herrens legeme og blod, må vi huske på at det ikke er verre for oss, enn det har vært foralle dem som har gått forut for oss. Paulus satt og skrev brev i det uendelige, for å refse menighetene i Korint for deres splittelser ogonde tanker, deres egoisme og hovmod, og alle de tingene som vifortsatt sliter med.
Ikke desto mindre har vi alle mottatt Den hellige Ånd. Og uansett hvor vanskelig det enn måtte synes, er vi i stand til å skjelne mellom detsom er av Ånden, og det som ikke er det. I eukaristien forenes vi i tro og kjærlighet, og gjennom vårt felles agapemåltid kan vi på en vidunderlig mystisk måte, kommunisere med alle våre søstre og brødre som lever i den samme troens og kjærlighetens enhet som ossrundt om i hele verden.
Gud forlanger ikke så mye av oss når det kommer til stykket. Men,han forlanger dog et lite minimum. For er det nå engang slik at vi ikkegreier å forene alt i troen, og heller ikke makter å forene alt i kjærlighet, så forlanger Gud bare at et bitte lite minimum skal kommetil uttrykk akkurat når vi er sammen for å feire hans eukaristi. Og denne lille kimen, det lille sennepsfrøet, representerer et glimt av håpsom ved Guds nådes hjelp skal vokse seg stort og sterkt og fruktbart. Den tapre lille kimen skal vokse ut av hjertene til hver og en av oss,gro seg sammen i Legemet-Kirken, og vokse seg videre oppover, for til slutt å gro helt inn i Guds egen evige kjærlighet.