Brødre og søstre,
Forrige søndag hørte vi Jesus tale til oss gjennom Evangeliet med saligprisningenes uforglemmelige ord.
Når vi i dag hører ham forkynne, i Lukas’ Evangelium, som er hentet fra Bergprekenen, er dette en fortsettelse av det vi hørte sist søndag!
Tar vi oss tid, og ser vi nærmere på Bergprekenen, som for øvrig har fått sitt navn gitt av evangelisten Matteus, ser vi, som så ofte når vi sammenligner tekstene, at de to versjonene som er oss overlevert gjennom evangelistene Matteus og Lukas, er litt forskjellige.
I følge Lukas, kommer Jesus ned fra fjellet, før han holder sin forkynnelse på sletten nedenfor, noe som kanskje kan virke som en uvesentlig detalj. Men det Lukas antagelig ønsker å antyde for oss, er at Jesus fremstilles som den nye Moses.
Begge, gikk de opp på et høyt fjell, – Moses på fjellet Horeb, hvor han mottok stentavlene med loven. Og begge kommer de ned igjen fra fjellet, for å tale til folket, som er av både jødisk óg hedensk herkomst. For der var folk både fra Jerusalem og Judea, fra Tyrus og Sidon. Moses forkynte loven fra stentavlene, men Jesus, forkynner ”den nye lov”, den som ikke lenger gjelder bare for jødene, men for alle jordens mennesker.
Altså er Jesu budskap i dagens Evangelium det universelle budskap. Et katolsk budskap rettet til oss, her og nå!
Skal vi forklare dette budskapet, kan vi fastslå at det han snakker om er våre mellommenneskelige forhold, og det kaller vi for: etikk!
Dernest kan vi også konstatere, at den etikken Jesus formidler oss, liksom befinner seg på to plan; nemlig det naturlige plan, og det åndelige plan.
Når det gjelder det som befinner seg på det naturlige plan, vårt kjødelige fysiske plan, hører vi en regel som for de fleste av oss er ganske kjent, og den kalles da også: ”Den gyldne regel”:
”Det dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere selv gjøre mot dem!”
Vi finner paralleller til denne etiske leveregel både i religioner og filosofier kloden over, og også human-etikerne hevder at ”Den gylne regel” er et uttrykk for deres syn. Altså kan vi si, at denne regelen er tilgjengelig for alle, er allmen, den er universell, og forståelig for oss, takket være vår intelligens, vår fornuft.
Men så gir Jesus oss noen andre konkrete eksempler. Og når han sier; ”Om dere elsker dem som elsker dere, hva takk fortjener dere vel for det? Til og med synderne elsker når de selv blir elsket”,
– da mener han ikke å si at det er galt å elske dem som elsker oss. Nei, det han mener å si, er bare at dette er felles for oss alle, i samsvar med nettopp ”Den gyllne regel”, som er rotfestet i vår fellesmenneskelige natur. Og vår fellesmenneskelige natur, det er arven fra Adam, han som er alle menneskers første far.
For vi må ikke glemme at; selv om det naturlige mennesket er underlagt synden, er det heldigvis slett ikke alt dét det naturlige mennesket gjør, som er synd!
Altså, er ikke Jesu poeng at det er synd å elske de som elsker oss! Nei, det han vil si, er at dette bare ikke er nok, for oss som også har blitt den nye Adams barn, den himmelske Adams barn.
I dagens første lesning, får vi en forklaring på nettopp dette, når vi hører at kong David sparte livet til sin argeste fiende, Saul! Dette var et slags forvarsel på den messianske oppfordringen vi mottar gjennom dagens Evangelium, når Jesus sier:
”Elsk deres fiender, gjør vel mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som behandler dere ille”.
Vi hører ikke noe forbud mot å ha fiender, for det regner tydeligvis Jesus, realistisk nok, som helt uungålig. Men det han derimot oppfordrer oss til, er å elske dem!
Og med dette budet, er det at Jesus går over fra den naturlig etikk, og til den åndelige, -eller skal vi si; guddommelige etikk,
den som er den nye Adams barns leveregel, den himmelske Adams barns leveregel, altså: VÅR leveregel!
Av det naturlige, kjødelige mennesket, kan det forlanges at det skal gjøre mot andre, som det vil at andre skal gjøre mot det selv; elske dem som elsker det! Men det forlanges ikke at det skal elske sine fiender! For det å elske en fiende, er jo tilsynelatende, stikk i strid med menneskets sunde fornuft!
Så når Jesus fortsetter, og sier: ”Døm ikke, så skal dere selv ikke fordømmes, ettergi, så skal dere selv bli ettergitt!”, ja da er det bare til oss som tror, han snakker. Det er nemlig bare den som tror på ham, som kan ta imot et slikt budskap. Og han vil så gjerne, at vi, som selv ustanselig får ettergitt så uendelig mye synd når vi ber om tilgivelse, også selv, må prøve å tilgi dem som synder mot oss!
Og dette, brødre og søstre, får en mening bare dersom vi tror at vi har en Gud som dømmer, og som tilgir, når vi hver eneste dag i bønnen sier: ”Forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere!”
Men selv om vi har tatt imot Jesu budskap, blitt døpt og salvet, og lever i det åndelige livet som vi har mottatt av den nye Adam, så bærer vi også fortsatt med oss det naturlige liv, det livet vi fikk av den første Adam.
”Av jord er vi kommet, til jord skal vi bli”.
Men livet i Kristus, vårt åndelige liv, det overstiger fullstendig, og uendelig det som er naturen og dens orden. For det å elske sine fiender det er simpelthen ikke mulig, innenfor naturens orden! Bare ved Den Hellige Ånd, og Guds nåde.
Av oss selv, kan vi ikke makte det.
Når Jesus så sier: ”Vær da fullkommene, slik som deres Far er fullkommen”, forstår vi, at selve målet er å bli Gud lik! Og samtidig forstår vi, at dette ikke er mulig for det naturlige mennesket, uansett anstrengelser.
Middelet til å nå dette målet, brødre og søstre, er ene og alene Gud selv, den hellige Ånd som Han har utgydt i våre hjerter. Den skal føre oss inn i enheten med Faderen og Sønnen, der hvor Gud, og hans guddommelige kjærlighet, en gang skal være alt, i alle!
+ I Faderens, og Sønnens, og den hellige Ånds navn.
Amen