2. Søndag i det alminnelige kirkeår, År B
Brødre og søstre,
etter at juletiden ble avsluttet med feiringen av Epifani og Herrens dåp, er Kirkens liturgiske liv tilbake i sitt alminnelige kirkeår. Men enten det er høytid eller alminnelig kirkeår, er det alltid det samme som blir feiret i hver eneste messe hele året igjennom, nemlig det store mysterium at Jesus Kristus er oppstanden fra de døde.
Evangeliet forteller i dag om hva som hendte da Andreas og hans bror Simon møtte Jesus etter at han ble salvet til Kristus under dåpen i Jordan. Vi hører at Andreas og en annen disippel oppdager Jesus og følger etter ham, og for egen del legger evangelisten til, at dette var ved firetiden om ettermiddagen, noe som på oss kan virke som en overflødig detalj. Men det Johannes ønsker å fortelle oss, er at det var et øyenvitne til hendelsen, og at dette øyenvitnet var ham selv. Han unngår nemlig å røpe sin identitet gjennom hele evangeliet, og kaller seg i stedet; disippelen Jesus elsket, eller; den andre disippelen.
Når Andreas morgenen etter møter sin bror Simon, og forteller ham hvem han har møtt, skjer det noe spesielt. For i det samme han sier; Vi har funnet Messias, forkynner han essensen av det første kristne budskap! Og for å understreke hvor viktig dette er, gir Johannes igjen sin egen forklaring, og sier at Messias betyr Kristus, den Salvede. Og når Jesus gir Simon navnet Kefas, forklarer han at Kefas betyr Peter!
Med denne utvelgelsen av sine første disipler, setter Jesus i verk sin messianske misjons-virksomhet, og med den også innledningen til Gudsrikets komme. Disiplene blir umiddelbart kalt til å fylle sine oppgaver, i en misjon som på ingen måte har tatt slutt, men som fortsatt pågår den dag i dag, med oss som disipler og misjonærer.
Når Gud kaller sine, bekrefter han identiteten til den han kaller på. Vi hørte det i dagens første lesning, da Gud kalte på profeten Samuel tre ganger, og vi hørte det også forrige søndag da Jesus ble døpt, og Faderens stemme kalte ham; min elskede Sønn. Når Gud kaller noen, tar han dem på en måte i sin besittelse, og de blir til nye skapninger. Derfor gir han også av og til et navn til den han kaller på, slik vi i dag hører at Simon får navnet Peter. Og ved å motta vårt navn, mottar vi samtidig vår identitet! Simon fikk navnet Peter, klippen, slik at Jesus senere kunne si; du er klippen, og på deg skal jeg bygge min Kirke.
Når alt kommer til alt, kulminerer alle Guds kallelser i den kallelsen Jesus mottok i dåpen, da han fikk sin Messianske identitet, og ble den Kristus Andreas og Simon Peter møter i dagens evangelium. Og når Jesus kaller Simon, og gir ham navnet Peter, er det hans første gjerning i sin nye messianske identitet, eller den første gjerningen han gjør i kraft av den han egentlig er; Den levende treenige Gud!
Senere ble også de andre apostlene kalt på samme måte, og gjennom dem gikk kallet videre ut i verden. Ikke lenger bare til noen få utvalgte, men til alle jordens mennesker. Ved å vende seg til hele menneskeheten, sprenger kristendommen jødedommens gamle rammer, og gjør alle mennesker til Kristi disipler og nye skapninger.
I dåpen får vi del i det samme kallet, og de samme løftene, men vi mottar individuelle navn, som bekrefter vår individuelle identitet. Presten kaller oss med dette navnet, før han sier: – jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Men sammen med vår kristne identitet mottar vi ansvar og forpliktelser, for på samme måte som Simon Peter, Andreas og alle de andre disiplene, er også vi, til tross for vår ufullkommenhet, kalt til å leve et liv i fullkommenhet.
Derfor oppfordrer Jesus oss innstendig til alltid å velge ydmykhetens vei, for at den skal føre oss frem til hele sannheten. Og han forventer at vi anstrenger oss og strekker oss mot fullkommenhet, når han sier; Vær fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen!
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen