Begrepet konvertitt har fått en spesiell betydning for norske katolske konvertitter. For selv om de aller fleste ikke har konvertert til Den katolske Kirke fra hedendommen, slik Olav Haraldsson gjorde, har vi likevel vendt om, valgt en annen retning, og slått inn på en helt ny vei.
Olav hadde nok hørt om kristendommen hjemme i Norge, – hvor den allerede eksisterte på kysten av Sør Norge, men det var Normandie i Frankrike, i byen Rouen, han mottok sakramentene, fikk dåpens bad, og ble innlemmet i Guds hellige folk av konger, prester og profeter.
Som ferske konvertitter flest, tok heller ikke Olav lett på sin nye identitet. Han vurderte umiddelbart å dra på korstog mot barbarene i Bulgaria, og han ville også reise til Jerusalem for å bli munk. Men i stedet fikk han en drøm, som sa at det var i Norge han skulle fullføre sin kristenmanns-gjerning i Guds tjeneste.
Naturlig nok fokuseres det på det historien forteller om Olavs livsførsel. For soldat som han var, hadde den selvsagt ikke vært uten plett og lyte. Men historien forteller faktisk også, minst like tydelig, at han som kristen fikk en helt klar formening om hva som var Guds vilje, og også at han ydmykt lot seg vise til rette av Kirkens menn. Det har selvsagt ikke alltid vært lett for ettertiden å anerkjenne en helgen med sverd i hånd, men da må det samtidig understrekes at det er svært mange som ikke har den ringeste anelse om hva en helgen egentlig er.
Der er nemlig ikke for sitt liv kong Olav blir regnet for å være hellig! Det er for sin død! En død som fant sted i strid, ja, men en strid som skulle føre Norge frem til å bli en kristen nasjon, med rom for et nytt samfunn, der også den svakestes rett til livet skulle respekteres. Martyrkongen Olav døde med andre ord for vårt lands integritet og uavhengighet, med ny åpenhet for et herredømme som ikke lenger bare skulle dirigeres av mektige norske bønders eldgamle tradisjoner og rettigheter.
Derfor er St. Olav et eksempel for oss alle sammen, for det er bare ved å vende seg til Gud, at tro og idealer kan holdes oppe i det samfunnet vi selv er del av. Derfor fortsetter Kirken spesielt å minnes dagen for hans omvendelse fra en livsførsel som ikke var Jesus Kristus verdig.
Men Olav Haraldsson hadde ikke bare en visjon for sin kongsgjerning, han var i tillegg rettmessig arving til kongeriket. Det var altså ikke bare et privilegium, det var også hans plikt. Plikt til å søke å unngå det andre alternativet, som var et småkonge-styrt land under den danske dominans, uten mildhet og rettferdighet for folk flest. Derfor er det naturlig at han fremdeles feires som hele Norges helgen, selv om landet har vært reformert og helgenløst i 500 år. «Då kyrkja ikkje lenger brydde seg om å minnast Olav,» sa historikeren Olav Bø, «fortsatte folket å minnast han!»
Gud kalte Olav, og det han kalte ham til, var å gjøre så godt han kunne på det sted han befant seg i livet akkurat da. Derfor er Olavs kall veldig likt vårt eget kall! For hans storhet lå nemlig fremfor alt i hans sterke vilje. Selv om han verken var naiv eller desperat da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, og selv om han kanskje var klar over at han sannsynligvis ville tape slaget, fikk hans håp og hans tro og hans kjærlighet ham til å skue mye lenger, noe han kunne fordi han hadde sagt ja da han ble kalt til å være Guds såkorn i Norges skrinne jord.
Etter sin død gjorde Olav en masse mirakler, og ble hele Norges, og alle nordmenns, hjelper og velgjører, ved at han bidro til å nedkjempe onde krefter i tilværelsen. Derfor kan den folkelige diktningen om Olav den Hellige nesten kalles en kjærlighetsdiktning, sier Lars Roar Langslet i sin bok om helgen-kongen. Og i slik kjærlighets-poesi dukker det som regel opp mange overdrivelser. Men det aller viktigste var nok, og er fremdeles, at folk kunne identifisere seg med ham, – for, som vi så altfor godt vet om oss selv, har det norske folket, altså vi, alltid svært godt likt å speile seg i beundringen over sin egen storhet.
Og jo mer vi hører om ham, og jo bedre vi blir kjent med ham, stiger mennesket og medmennesket Olav Haraldsson ut av krigs-brynjen, og blir til en ung mann med sin egen personlige religiøse søken!
Akkurat som oss ble også han slitt mellom de menneskelige svakheter, og sitt inderlig ønske om å tjene Gud med et rent og oppriktig hjerte.
Han fikk med rette stort ry som kirke-bygger, selv om kirkene ikke var så tallrike som folkefantasien ga ham æren for. Dessuten ble de fleste av dem, naturlig nok, reist først etter hans død, men siden de ble viet i hans navn, hadde han likevel største del av æren for at de ble oppført. Mange ble også utstyrt med hans relikvier. Og ikke bare i Norden, men også langt sydover i Europa var det utallige kirker viet til Olavs navn. Og fremdeles finner vi både i Roma og Jerusalem kirker den dag i dag som har kapeller prydet med Olavs-bilder.
Selv om det ikke har vært vanlig å markere helgenfester i Norge utenfor Den katolske Kirke, med unntak av Sankt Hans ved midtsommer, er Olsokdagen blitt en mer og mer selvsagt begivenhet i det norske samfunnet, på tvers både av konfesjoner og religioner, slik vi er vant til når nasjonen feirer en nasjonal begivenhet.
Sigrid Undset lar oss, på sitt geniale og intelligente vis, få skimte konturene av en mann som fremfor alt kjempet mot de gamle, og for de nye idéalene, og på en annerledes og overbevisende måte. Hun ser tydelig Olav den Helliges døde kropp som et primitivt, kraftig og næringsrikt såkorn, og skriver: «Han var sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og klimaet her!»
Selv om vi ikke har hører så mye om det, falt Olavs død sammen med det profeterte tusenårsriket. Derfor ble gravkirken kalt Krist-kirken, og koret bygget åttekantet, i likhet med de tidligste dåps-kapellene i Jerusalem, som symboliserer at Gud fullendte frelsesverket den åttende dag. Og med sin martyrdød viser Olav at det vi mottar i dåpen; at vi dør og gjenoppstår med Kristus den åttende dag; er frelsesverkets evige dag.
Den katolske Kirke i Norge har bestandig stått under sankt Olavs beskyttelse. Og fordi det nettopp er i ham dét profet-ordet går i oppfyllelse som Evangeliet forkynner denne søndagen, og som Kirken alltid har forkynt til Olsok: «Den som vil være min disippel, han må gi avkall på alt sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg», – setter vi vårt håp og vår lit både til hans forbønn og til hans beskyttelse.