Brødre og søstre,

Alle sjelers dag, eller: Commemoratio omnium animarum, har blitt feiret den 2. november helt siden 900- tallet. At den i år feires på en søndag, kan kanskje oppfattes som litt rart, i og med at det er minnedagen for alle våre avdøde brødre og søstre, som nå sover svalhetens søvn hos Gud.

Men de er også Kirkens lemmer sammen med oss, selv om de nå er skjult i Gud, slik et frø som plantes blir skjult i jorden før det kan spire og bli til nytt liv. Det vi kaller død, kaller Gud hvile.

For oss som føler sorg og savn når våre kjære forlater oss, kan døden naturligvis virke som et eneste vondt og stille mørke, og et nederlag. Men om vi ser på døden med troens øyne, er egentlig døden det motsatte av et mørke og en slutt. Den er tvert imot selve portalen inn til Guds evige lys. Derfor kan vi se på livet vårt her på jorden som en sped begynnelse, eller som en liten apéritif, før vi inviteres inn til det store gjestebudet i himlenes rike.

Og hvordan skal vi tolke dagens evangelium i forhold til alt dette? Marthas fortvilelse og sorg, og hennes skuffelse over at Jesus ikke kom tidsnok til å gjøre broren frisk før han døde…….

Vel, vi vet at Jesus utvirket et stort mirakel der i Betania, da han vekket Marthas bror Lasarus opp fra dødens søvn. Men utrolig nok, så er det ikke dette som er det viktigste budskapet dagens tekst forkynner for oss. Nei, det viktigste budskapet i dagens evangelium er det som skjer forut for selve mirakelet. Det er den dialogen som skjer mellom Martha og Jesus.

Og hva er det som skjer da? Jo, da får vi høre en trosbekjennelse, som kanskje er den sterkeste trosbekjennelsen i hele Johannesevangeliet! Midt i fortvilelsen og skuffelsen over at Jesus kom altfor sent. Og midt i sorgen og smerten over at broren allerede hadde vert død i 4 dager. Midt i tomheten og mørket, bekjenner altså Martha, med øynene festet på Jesus; Ja, Herre, jeg er fullt forvisset om at du er Messias, Guds Sønn, han som skulle komme til verden!

Og når Jesus så sier; Jeg er oppstandelsen og livet, – og ikke; nå skal jeg vekke din bror opp av døden, fører han Martha videre, og dypere innover i Troens vidunderlige lys. Mye, mye lenger enn hun selv har evne til å kunne begripe. For i det samme hun svarer; Ja, Herre, jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, fødes Troens lys ved et under i hennes hjerte, og tar straks til med å opplyse hennes sjel. Marthas Tro stiger fra å være et sluknende håp om helbredelse, til å bli en flamme av tro, på at Jesus Kristus er Herre over liv og død. Fra et lite håp om hva Jesus kanskje kunne ha greid å gjøre, til en ubestridt visshet om hvem Jesus er! Hun bekjenner sin tro mens hun ennå står i mørke, for hun er salig, og kan se med Troens øyne. Og det er noe uendelig mye større enn bare en midlertidig helbredelse. Troen som etablerer seg i henne, fører henne inn gjennom Ham, som selv er portalen vi skal gjennom, Veien vi skal gå, og den Sannheten som til slutt vil omslutte oss i kjærlighet, når også vi en gang skal føres inn til Livet og Lyset i Jesu Kristi hellige mysterium.

Martha var helt ute av seg av fortvilelse over at hennes Herre og Mester ikke kom før det var for sent, og alt håp var ute. Men så var det altså akkurat da, midt i fortvilelsen, at Jesus viste henne det vi feirer sammen her i dag; nemlig at våre kjære avdøde allerede har sin trygge plass, og vi vil få vår fremtid, i ham som er vårt alt.

Apostelen Paulus kaller oss opptil flere steder hellige og utvalgte. Allerede nå er vi hellige, sier han, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Så ifølge apostelens ord er vi altså allerede hellige, fordi vi har mottatt Den hellige Ånd, Ånden som er all hellighets opphav og kilde.

Og takket være denne samme Ånd, kan vi kalle Kirken de Helliges samfunn. Og på samme måte som Kirken, alle de troendes samfunn, kan kalles hellig, til tross for at den ikke er like hellig i alle sine lemmer, kan også hver og én av oss kalles hellig. Vi er altså allerede hellige, men så lenge vi fortsatt lever i den tid som kalles endetiden, må vi bare fortsette å tro og fortsette å håpe, og fortsette å be. Be for hverandre, og be for alle våre kjære som har gått forut for oss, og nå hviler sin svale søvn i Guds favn.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen