Bibelkommentar ved Sr. Mette Andrésen OP, Bønn for Kall, 6. oktober, St.Dominikus kirke, Lk 11,5-13
I evangelieteksten vi nettopp hørte, gir Jesus oss et eksempel på » pågåenhet » et utrykk vi ved første øyekast ikke forbinder med noe særlig positivt, det høres nærmest litt frekt ut. Vi skjønner jo også godt hvorfor han som ble vekket opp midt på natten, ble temmelig irritert da en venn kom for å låne tre brød.
Men vi selv? Hvor mange ganger bryr vi ikke Gud med å be ham om noe vi trenger? Forskjellen er bare at Gud aldri blir irritert selv om vi kommer til ham om og om igjen og ofte ber om de samme tingene. Det kan dreie seg om helt dagligdagse behov, kanskje ikke om fisk eller egg, men vi ber ham jo om å gi oss vårt daglige brød, det vil si det vi trenger for sjel og legeme.
I aften er vi samlet for å be om kall. Men er det med den samme pågåenhet som mannen i evangeliet? Eller med den samme utholdenhet? For hvor mange ganger har vi ikke bedt om kall til preste- og ordensliv uten at det virker som om Gud hører oss? Er det fordi vi ber galt eller kanskje ikke nok?
Jesus sier at vi ikke skal holde opp med å be, ikke bli trette av å be. Vi må bare lære å be riktig. Det vil si å be om at Guds vilje må skje og ikke vår.
«Enhver som ber skal få, den søkende skal finne, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp»
Dagens tekst hos Lukas kommer like etter at disiplene ba Jesus om å lære dem å be, og han lærte dem «Fader vår» Men Lukas, i motsetning til Matteus, føyer til historien vi nettopp hørte for å understreke nødvendigheten av ikke bare å be, men å be innstendig. Derfor sier Jesus at «enhver som ber skal få, den søkende skal finne, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp».
Det å «søke» er i bibelsk betydning å be om noe, slik Jesus oppfordrer oss til å be, til å søke og til å banke på, gjelder det å gjøre det med utholdenhet for at det skal bli oss gitt. Vi må ha tillit til Gud som gir, som tar i mot og som åpner for oss.
Brødre og søstre, vårt livsløp forblir ofte så mysteriøst at vi aldri helt vet om det vi ber om og som vi tror er godt for oss, i realiteten er det. Det hender også at en uoppfylt bønn kan få oss til å tvile på Guds godhet , ja til og med vende oss bort fra ham. Men en bønn som ikke synes å ha nådd Guds ører, kan i ettertid vise seg å bli til en barmhjertighetens gave fra hans hånd. Guds veier er ikke alltid våre veier har vi alle fått erfare. Vi må derfor aldri holde opp med å be.
Dominikus og Frans var bønnens menn og gode eksempler for oss. Det sies om Dominikus at han bad uopphørlig og i sær for livets stebarn; for synderne, for de fattige og hjemsøkte – for alle som trengte barmhjertighet.
Dette angår oss alle og det å be om kall er derfor ikke utelukkende å be om flere prester og søstre, men også om at vi må få en større forståelse av vårt eget kall som døpte kristne.
Dette angår oss alle og det å be om kall er derfor ikke utelukkende å be om flere prester og søstre, men også om at vi må få en større forståelse av vårt eget kall som døpte kristne.
Min tidligere biskop i Frankrike sa en gang at den viktigste dagen i hans liv var ikke da han ble viet til biskop, men da han ble båret til dåpen. Det betyr ikke at vi ikke blant de døpte også trenger kvinner og menn som uten forbehold ønsker å gi sitt liv i tjeneste for Gud og Kirken, og det er det vi er samlet om her, for å be her og nå.
Dominikus og Frans var også begge menn på vandring som oppsøkte mennesker der de var å finne. Dette er en utfordring for oss i dag enten vi lever alene, i en familie eller i et klosterfellesskap. Hvis ikke folk kommer til Kirken, får Kirken komme til verden. Mer enn noen gang trenger våre medmennesker et budskap om håp og befrielse og ikke minst et vitnesbyrd om gleden i Kristus.
Dette kommer tydelig til uttrykk i pave Frans’ første apostoliske skriv som han kalte «Evangeliets glede» og der han sier at gleden fyller hjertet og livet til dem som har møtt Kristus i evangeliet.
For pave Frans er budskapet klart: Guds barmhjertighet er total og uten forbehold. Derfor er det mulig for alle, uansett livssituasjon, å nå frem til gleden i Kristus som er selve meningen med alle menneskers liv.
Det er denne gleden vi er kalt til å formidle, og spesielt til dem som er knuget av motløshet, ensomhet og fortvilelse.
Så la oss da, med utholdenhet – og pågåenhet – be om at Den hellige Ånd som vår himmelske Far skjenker dem som ber Ham om det, må fylle våre hjerter slik at vi kan bringe Evangeliets glede videre til menneskene vi møter på vår vei…
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen