Ofte har jeg ønsket at jeg hadde vært der, i stallen, i den hellige natten da Jesus ble født. Som en okse, eller en ung gris, kanskje en mus, eller krybben selv. Jeg ville ha sett Jesusbarnet, og ingen ville ha lagt merke til meg. Jeg ville ha kjent kjærligheten i denne natt. Gud er kjærlighet. Han elsker hele skapningen. Okse eller mus, jeg ville ha sett min Herre, og visst at jeg var elsket med en kjærlighet som overgår all kjærlighet.
Og det er ikke bare jeg som er elsket. Å høre om engelen, nei erkeengelen Gabriel, som ble sendt til Maria og bøyde kne foran henne – en engel som bøyer kne foran en fattig kvinne: for en stor, for en fantastisk kjærlighet! Å høre om den himmelske hærskare som viste seg for gjeterne og sang Guds ære for dem: for en stor, for en fantastisk kjærlighet! Å høre om engelen som sier til Josef: Bryt opp, ta barnet og Maria, flykt til Egypt – for en stor kjærlighet Gud har for menneskene. Og å se at Gud ble menneske, ble spebarn: så rik en kjærlighet at det utenkelige blir vanlig. Det utenkelige blir vanlig her på jorden, i hjemmet vårt, selv i stallen vår, i hjertet vårt.
Det utenkelige kan bli vanlig hvor enn kjærligheten tar sin bolig. Den guddommelige kjærlighet. Vi trenger ikke å lete etter det i hele verden. Jesus, den guddommelige kjærlighet, kommer til oss. Gud elsker oss først med sin fantastiske kjærlighet.
Men vi er bare mennesker. Vi gjør feil hele tiden, dag etter dag. Vi jager etter andre kjærligheter – materielle eller kjødelige kjærligheter som kan bli besettelser. Besettelser som får oss til å glemme den viktigste kjærlighet, den kjærlighet som strømmer, ikke bare gjennom kroppen, men som strømmer gjennom både kroppen og sjelen vår, kjærligheten som strømmer gjennom alt hva jeg er.
For mange i verden er den kjødelige kjærlighet den største ting i livet. Man kan være i timevis med kjærlighet i soverommet, ja. Men vi må ikke glemme alle timene utenfor soverommet. La oss ikke glemme kjærligheten for barn, for søsken, for foreldre, for venner, for fiender, for Gud, for nesten, for skapningen. Den kjærlighet hvor alle kan kjenne seg elsket, til og med en okse, en mus, en krybbe. Å elske et lite dyr sammen med familien sin, sammen med nesten sin, sammen med Gud, sammen med Kirken, sammen med hele skapningen: det er også en virkelig vidunderlig nåde.
Midt i juledagens oktav feirer vi den Hellige Familie. Hvem feirer vi da? Bare Jesus, Maria og Josef? Skal vi si til Jesu mormor, den Hellige Anna, at hun ikke er velkommen hit? Er ikke Jesu morfar, den Hellige Joakim, velkommen hit? Ikke Johannes Døperen, eller den Hellige Elisabeth, eller den Hellige Sakarias? Ikke de gjeterne som englene har sendt til stallen? Hvem feirer vi? Hvem er Herrens hellige familie?
Jesus selv forklarer det: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre? Og han pekte med hånden på sine disipler og sa: Den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.» (Matt 12:48-50)
Og så skriver den Hellige Paulus i Kolosserbrevet: «…dere, Guds utvalgte, hans elskede og hellige, ha kjærlighet, den kjærlighet som binder alt sammen til en fullkommen helhet. Og la så Kristi fred herske i deres hjerter – for det er meningen med det kall som har forenet dere i ett og samme legeme.»
Familien. Ett og samme legeme. Vi, med Gud. Ett brød, ett legeme. En hellig forening, en hellig helhet.
La oss ikke bare feire den Hellige Familie. La oss leve det! Hvem enn du er i denne hellige dag – Maria eller Josef, englene eller gjeterne, okse eller ung gris, mus eller krybbe – kjenn deg elsket! Bær Jesusbarnet i ditt hjerte. Ta vare på ham, på hans bud, på hans kall til Guds rike. Syng hans pris. Gjør Guds vilje. Kom til ham hver dag og hver natt i bønn. Da skal Herren komme til deg og si: «Min bror, min søster, min mor, min familie!»