Brødre og søstre,
denne søndagen i romjulen har fokuset rettet mot julekrybben, når Kirken feirer festen for Den hellige Familie. En fest av relativt ny dato, som utvilsomt har til hensikt å oppmuntre våre familier. For som alt annet menneskelig som er av det gode, kan også familielivet være utsatt for utfordringer på forskjellige plan.
I og med at Guds Sønn gikk helt og fullstendig inn i vår menneskelige virkelighet, var kanskje ikke familielivet til den lille familien i krybben bare dét glansbildet som vi får inntrykk av? Også de kjente til både frykt og flukt og nød og husløshet, ikke ulikt tusener av familier som nå er på flukt både i Europa og andre steder i verden. Og disse familiene har akkurat det samme behov for kjærlighet, hjelp og støtte fra medmenneskene som den lille familien i krybben!
Evangeliet forteller i dag om en episode Jesus opplevde som tolvåring, da han ble igjen i templet etter at foreldrene dro hjem fra Jerusalem. Han ble der for å lytte til de skriftlærde, og for å stille dem spørsmål. Guds egen Sønn og Guds egen Visdom fra opphavet av, satte seg altså ydmykt ned ved de lærdes føtter, for å la seg undervise. Kanskje hadde familielivet han kjente fra Nasaret også slike utfordringer som andre familier har? Og i så fall er det akkurat derfor Den hellige familie kan være til oppmuntring og trøst for de familiene som sliter?
Men, for å kunne forstå Den hellige familie i dens hellighet, og samtidig i dens naturlige menneskelighet, må vi gå tilbake til begynnelsen. For ved Ordets inkarnasjon skjedde det noe nytt. Nytt også i forhold til skapelsen. For av kjærlighet til menneskene, og en nåde så stor at ingen kan fatte dimensjonene av den, gikk Gud denne gangen enda lenger enn han gjorde ved skapelsen. Nå nøyde han seg nemlig ikke med å skape mennesket i sitt bilde, nei, nå var det seg selv han gjorde til et menneske.
Det er faktisk dette påske-nattens liturgi forteller oss om, med sitt dristige uttrykk som priser Adams synd som salig; Å salige synd, som fortjente så stor en gjenløser, ja sannelig, nødvendig var Adams synd, den som Kristi død nå har slettet ut!
Altså blir inkarnasjonen på en måte noe enda rikere enn selve skapelsen, og ikke nok med det, for ved selv å bli et menneske, viser Gud at alt ved mennesket ikke er bare ondt eller fordervet. Gud ville aldri tatt opp i seg noe som var ondt eller fordervet, og påske-liturgien bekrefter også dette, når det heter at Guds Sønn i alt delte menneskets kår, – dog ikke i synd!
Dette må jo bety at menneske-naturen egentlig er god, og at synden ikke nødvendigvis er en del av den. For i samme øyeblikk som en av personene i Den hellige Treenighet trer inn i menneskenes virkelighet, guddommeliggjøres den. Det er dette Kirkefedrene kaller: En vidunderlig utveksling! Ved å gjøre seg til menneske, åpner Gud samtidig veien for at mennesket skal kunne bli Gud lik! Akkurat dét Johannes taler om i dagens annen lesning: Vi får kalles Guds barn, ja vi er det! Allerede nå er vi Guds barn, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Vi vet bare at når det blir åpenbart, skal vi bli ham lik!
Siden menneskenaturen er god, kan vi også finne tegn på Guds godhet i vår naturlige måte å være på. Og et av disse tegnene, er ekteskapet og familielivet. De er så allmen-menneskelige at vår fornuft forteller oss at de må være villet av Gud,- noe som også bekreftes i Skriften. Allerede i den gamle pakt blir Guds kjærlighet til Israel forklart ved å kalle Gud Israels ektemann. Og Guds kjærlighet til Israels barn, sammenlignes med følelsene til en mor som ammer sitt barn.
I Det nye Testamentet forsterkes disse uttrykkene, når Kirken kalles Kristi brud, og ekteskapet kalles et bilde på forholdet mellom Kristus og Kirken.
Men, det er naturligvis ikke bare ekteskapet som gir uttrykk for en sann kjærlighet! Nei, all sann menneskelig kjærlighet er et uttrykk for den kjærligheten vi mottar fra Gud! Derfor sier også evangelisten Johannes; Dette er Guds bud; at vi skal tro på Jesu Kristi navn, og elske hverandre! Vanskeligere er det ikke. Derfor kalles dette; Det kristne liv i et nøtteskall! Overholder vi dette budet, da forblir vi i Gud, og Gud forblir i oss. Og det ér akkurat dette Den lille familien i julekrybben er et bilde på!
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.