De siste årene har en med rette begynt å snakke om religionens ”come back” i kulturen og i samfunnslivet. Det blir stadig tydligere og er ikke lenger noen sensasjonell nyhet. Mer grunn til å merke seg er det at dette også har ført til en reaksjon blant dem som forfekter et ateistisk livssyn.
Ikke minst i USA og England, men også meget markert i Frankrike. Profilerte og taleføre filosofer og vitenskapsmenn har gitt ut bestselgende bøker som er ganske tøffe i tonen. Mest kjent er folk som Christopher Hitchens («God is Not Great: How Religion Poisons Everything») i USA – og ikke minst briten Richard Dawkins (”Gud – en vrangforestilling”). Også i aviser og media ellers finner vi stadig oftere kritisk stoff om religion. Det er særlig islam som er på tiltalebenken, i en blanding av direkte polemikk mot religion og gudstro som sådan og frykt for at islam skal true de tradisjonelle ”vestlige verdier”. Ikke bare ytringsfrihet og etisk liberalisme, men også det skarpe skillet mellom religionen og det politiske samfunnet blir sett på som verdier som må forsvares mot religionens tilbakekomst.
Etter mitt syn er det ingen grunn til panikk når vi som troende merker en mer aggressiv tone hos de ikke-religiøse. For det første er debatt og meningsbrytning bare sunt og kan vekke kirkene og religionssamfunnene opp fra dvalen. Dette virker også skjerpende og fornyende for de som ønsker å orientere seg og som også offentlig våger å vise en ny ineteresse for teologiske og religiøse spørsmål. Debatt og konfrontasjon pusher folk til å skaffe seg kunnskap og informasjon og fri seg fra inngrodd vanetenkning – som man finner både i troens og vantroens leir. For kirkene bør det føre til at vi virkelig skjønner at vi er i en ny situasjon, med større utfordringer og dermed med større muligheter til å formidle troen. Vi må også selv sette oss bedre inn i argumentene for vår egen tro. Det stilles rett og slett større forventninger til oss, både intellektuelt og moralsk. Det har vi bare godt av.
For det andre har vi all grunn til å senke skuldrene når vi ser tendensen og argumentasjonen hos de ”nye ateistene”. Stort sett er det nemlig ikke så mye nytt når det kommer til stykket. Det er et gjensyn med den gode, gamle religionskritikken. Når en kritiserer troen for ikke å være ”vitenskapelig”, er det den tradisjonelle positivismen som stadig er ute og går. Bare det som kan registerers og ”bevises” som rent dennesidige erfaringer, regnes som virkelig. En sitter fast i en alt for snever oppfatning av både fornuften og virkeligheten. Dette henger sammen med annet gammelt gods i ateismen: et helt naturalistisk menneskeyn. Det ”åndelige” finnes egentlig ikke, alt er produkter av fysiske og rent materielle faktorer. ”Mennesket” er bare et resultat av utviklingen som igjen bestemmes utelukkende av evnen til å overleve.
For det tredje: Også moralsk utsettes religionen for kritikk som vi har hørt før. De troende er intolerante, hykleriske og stupide og ”Gud”, både Gud i det gamle testamentet og Jesus i det nye, er autoritære, voldelige og imperialistiske. Dette fordi både kristendom, islam og jødedom er monoteistiske (troen på at Gud én) og dermed opererer med én sannhet og utelukker alle andre. Jesus kan nok gi inntrykk av å være snillere og mykere, men ved nærmere øyensyn, er han både straffende og fordømmende , sier man – han gir seg jo ut for å være den en eneste ”veien, sannheten og livet”, stiller strenge moralske krav og skal ”komme igjen for å dømme levende og døde”. Religionen blir derfor sett på som den største konfliktskaper og krigshisser i verdenshistorien.
Ved nærmere ettertanke vil vi se at hele dette arsenalet av kritikk uttrykker den aggressjonen mot tro og religion som skriver seg fra opplysningstiden og den vestlige samfunnsutviklingen i etterkant. Vi må skjønne at det ikke bare handler om en intellektuell oppreist mot troen, men om et omfattende ønske om frigjøring av mennesket; som en (langt på vei berettiget) reaksjon på det kristne enhetssamfunnet. Når kritikken gjentas med fornyet styrke, bør vi kanskje forstå at troen i dag ikke skal prøve å forsvare gamle posisjoner og tider da kirken preget hele samfunnet. Vi må vise at vi våger å være i mindretall, at vi våger å stole på folks frihet til å gjøre sine egne valg, at vi bevarer humøret i møtet med våre menigsmotstandere. Kirkelig sutring og klaging og lengsel tilbake til fortiden bare forsterker og bekrefter frykten og sinnet hos de ikke-troende. Deres motstand har kanskje vist oss at Gud respekterer menneskets frihet.
Samtidig skal vi ikke være redde for å kritisere ateismen. Fordi den har tilsneket seg den samme posisjon av domininans og ensretting som den selv har kritisert kirken og religionen for. Fordi den har et alt for snevert bilde av historien, bestemt av egne interesser og maktposisjoner. Aller mest fordi ateismen fortrenger og undertrykker noe vesentlig ved selve det å være menneske. Som troende trenger vi ikke å undervurdere det naturlige og det materielle. Gud har jo skapt alt og til og med blitt en skapning, et menneske, i Jesus Kristus. Vi står ikke for en ”anti-materiell” åndelighet. Vi tror på enheten og harmonien mellom det materielle og det åndelige. Bare tenk på sakramentene!
Den nye (les: gamle) ateismen kan hjelpe oss til å komme over fra defensiven til offensiven. Vi erkjenner menneskets trang til frihet og selvstendighet, men vi erkjenner også menneskets rett og behov til å søke Gud og sitt dypeste vesen som skapt av ham – med kropp og sjel, med lengsel både etter frihet og tilhørighet. Den ateistiske mobiliseringen gir oss en anledning til å si at Gud teller, at vi ikke lar oss presse til å overse ham.
Troen er ingen selvfølgelighet lenger. Men det er heller ikke vantroen.