Kjære brødre og søstre,

Når vi i dag ser på sankt Dominikus’ liv, innser vi at han hadde mange svært gode egenskaper.

Etter min mening var hans mest fremragende egenskap medfølelse. Faktisk, på sankt Dominikus’ fest hedrer Kirken en mann hvis medfølelse berørte de mest lidende, de fortapte og de som stod ham nærmest.

For det første ble hans medfølelse næret av et liv i konstant forening med Gud. Han minnet ofte sine brødre om ikke å glemme å kontemplere, slik at de kunne dele fruktene av kontemplasjonen med andre. I løpet av livet sov han sjelden på sitt eget rom. Han overnattet ofte i kapellet, slik at han lett kunne snakke med Gud. For ham var bønn ikke en flukt fra verden, men å bringe hele verden med dens lidelser, feil og menneskelige sår frem for Gud.

Hans medfølelse ble ikke bare vist gjennom hans dedikerte bønner for å nærme seg kilden til frelse, men også gjennom konkrete handlinger. Han sympatiserte alltid med de fattige og trengende. Da han var teologistudent i Palencia, var det hungersnød i området, og han nølte ikke med å selge sine verdifulle bøker for å hjelpe de sultne. Han sa: “Hvordan kan man studere på døde huder mens andre dør sult?».

Denne handlingen viste at han alltid verdsatte andre mer enn seg selv. For ham var kjærligheten til Gud uatskillelig fra kjærligheten til andre. Han levde frivillig i fattigdom for å være solidarisk med de mindre heldige.

Da han grunnla ordenen, valgte han og brødrene hans et liv i fattigdom. Han ba om almisser til hvert måltid, ikke for å forherlige elendighet, men for lett å solidarisere seg med de fattige, de som var marginalisert av samfunnet, og gi dem Guds trøst.

Hans medfølelse ble også vist i hans forkynnelse. Han brukte ofte enkle, lettfattelige ord som passet for allmuen. Han respekterte sitt publikum, selv folk som levde i kjetteri.  Synderne hadde han alltid sympati med. Mange vitner har sagt at han ba i timevis hver dag, og mange ganger gråt han og utbrøt overfor Gud: Å Gud, du barmhjertige, hva skal skje med disse synderne? Han dømte dem ikke, men gråt alltid for deres sjeler, som om han selv hadde syndet og mistet Guds nåde. Han så på syndere som sårede brødre og søstre, som fortapte Guds barn som trenger å bli elsket, støttet og veiledet, ikke jaget bort eller straffet.

Han viste også spesiell medfølelse med sine brødre i ordenen. Sankt Domimikus var en veldig omsorgsfull og snill far. Han var alltid smilende, mild, full av medfølelse, klar til å lytte, trøste, støtte og oppmuntre andre spesielt de som hadde vanskeligheter i sitt religjøse kall. Han ba, tigget og delte livet med brødrene sine. Aldri viste han seg overlegen overfor sine brødre eller gjorde krav på noen spesielle privilegier for seg selv. Han tok alltid være på de åndelige og materielle behovene til hver bror.

I kommuniteten fokuserte han på å bygge fred og brorskap og enhet. For ham kunne et fellesskap bare vitne om evangeliet hvis dets medlemmer alltid levde i oppriktig brorskap med hverandre. Dette ekte brorskapet var kraftigere enn noen veltalende ord, fordi dette berørte hjertene til de som kom i kontakt med et kjærlig fellesskap.

Kjære brødre og søstre,

Av det som er presentert ovenfor, ser vi at den hellige Dominikus’ medfølelse ikke er teoretisk og heller ikke et svakt uttrykk, men den er sterk, klok, dypt forankret i troen og kommer til uttrykk gjennom å ofre seg i dagliglivet.

Kort sagt, sankt Dominikus viet seg til Gud gjennom bønn, til de fattige gjennom å dele, til syndere gjennom barmhjertighet og gjennom forkynnelsen av et kall til omvendelse og til sine brødre gjennom å leve i brorskap.

Kjære brødre og søstre, måtte vi gjennom sankt Dominikus’ forbønn være medfølende med dem som sørger og gråter, og gi håp til dem som fortviler, varme til frosne hjerter og tjene andre med all ydmykhet og glede i Guds kjærlighet.

Amen.