Søstre og brødre,

kjærlighet er fellesskap, og fellesskap er liv! Det er Den Hellige Treenighet vårt ypperste eksempel på. Det menneskelige fellesskap kan riktignok praktiseres på ulike måter, det vet vi, men til syvende og sist dreier det seg om at mennesker er knyttet sammen på en god måte.

Derfor er Den Hellige Treenighet vårt ypperste eksempel på fellesskap, og viser oss at fellesskap, og ikke individualisme, danner grunnlag for det nye samfunn på jorden, det samfunnet Gud etablerte i pinsen ved sin Ånd, og som består av Guds egen familie; Jesu Kristi Kirke.

Kirken ønsker å lære oss at Gud kan erkjennes av fornuften og anes av følelsene, men hvis Gud derimot også hadde kunnet erkjennes og begripes av fornuften vår, ville ikke dette ha vært Gud. Det ville i stedet vært en menneskeskapt konstruksjon, lik alle dem livet vårt i altfor stor grad nå styres av.

Og en gud som både kan gripes og begripes, ville etter hvert både ha blitt brukt og misbrukt, slik vi bruker og misbruker altfor mye i Guds skaperverk.

Å lære naturen å kjenne er derfor en av våre viktigste oppgaver som mennesker. For vi må kjenne naturen for å forstå dens lover og funksjoner. Utfordringen er bare at kunnskap kan bli en parallell til grådighet, som kan føre til misbruk av skaperverket, fordi alt mulig skal omsettes i kroner og øre.

Skaperen selv overskrider naturligvis den menneskelige forstand, og står høyt over sitt eget skaperverk. Og det er nettopp fordi han ikke kan manipuleres eller brukes av vår menneskelige forstand, at han er Gud. Og derfor er Gud et mysterium. – Som Thomas Aquinas sa:

Om Gud kan vi ikke fatte hva han er, bare hva han ikke er!

Det kan vi merke når vi vil beskrive Gud. For ordene våre kan bare si noe om Gud, og markerer på den måten ulikheten mer enn likheten, mellom Skaperen og skaperverket. Derfor kan ord faktisk bidra mer til å skygge for, enn til å beskrive den de ønsker å forklare.

Siden Jesus har lært oss å omtale Gud som Far, kan han oppfattes som en mann. Men Gud er selvsagt uendelig mye mer enn kvinne eller mann, mor eller far. Gud er uendelig, og når vi refererer til Gud som Far, er dette fordi det sier oss noe om hans forhold til Sønnen, – og samtidig noe om hans forhold til oss. For det er gjennom Sønnen at vi har blitt Guds barn, slik at hver og en av oss står i et helt spesielt og personlig forhold til Gud.

I og med at vi mennesker er kropp og sjel, ikke bare Ånd og sjel, måtte Guds Sønn bli et legeme for å kunne gi oss del i sin kjærlighet. Derfor skjedde det underfulle, at et menneske steg ut av mysteriet, og Guds-mysteriet kunne sammenfattes i én person, nemlig mannen Jesus fra Nasaret. Og med ett blir det ufattelige Gudsmysteriet litt mer fattbart for oss, selv om det fortsatt er på en helt ubegripelig måte.

Den Uendelige fra Evighet til Evighet, lot seg begrense av tid og rom, og trådte inn i historien, for at vi skal kunne si akkurat når, akkurat hvor, og akkurat hvordan det skjedde. Og da den udødelige til slutt døde på jorden, ga han nytt liv til oss. Et nytt liv formidlet av Den hellige Ånd. Og Den hellige Ånd underviser oss og inspirerer oss, enten vi merker det eller ikke, fordi Ånden i Gudsmysteriet gjennomtrenger hele vår eksistens. Ved denne gaven fra Gud, som Sønnen har gitt oss ved Den hellige Ånd, står vi derfor nå innenfor Guds mysterium. Vi er tatt inn i Guds hellighet! Men det er det bare Gud som kan fatte. Og slik skal det også være, fordi Guds mysterium ikke er ment å skulle fattes av oss! Guds mysterium lever vi i, og lever vi av, og fordi mysteriet har tilhold i oss, er vi heller aldri alene!

Ja, brødre og søstre, vi er alltid elsket av Faderen, gjennom Sønnen, og i Ånden! Derfor er vår første og største oppgave som mennesker å elske Gud. Fordi han har latt sin kjærlighet ta bolig i oss, skal vi til gjengjeld elske og tilbe ham. Og den aller beste måten vi kan gjøre det på, er ved den måten vi lever livet vårt på.

Alle lever vi i fellesskap med andre mennesker. Selv om det er på helt forskjellig vis, tilhører vi alle et samfunn, eller en form for kommunitet, hvor vi er med på å danne et fellesskap. Og i dette fellesskapet, enten det er et kloster eller en familie, i en by eller en bygd, på en skole eller i en forening, så er vi alle sammen Guds barn, og er del av det samfunnet Gud ved Ånden har stiftet på jorden, det universelle samfunnet som heter Jesu Kristi Kirke. Og i Kirken står vi alltid sammen, uansett hvor vi er eller hvordan vi er. Derfor kan vi også i den samme kjærligheten sammen rope;

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Som det var i opphavet, så nå og alltid, og i all evighet. + Amen.