Søstre og brødre,
kjærlighet er Fellesskap, og fellesskap er Liv! Det er Den hellige Treenighet vårt ypperste eksempel på. Det menneskelige fellesskap kan imidlertid praktiseres på mange ulike måter, men alt dreier seg til syvende og sist om at mennesker er knyttet sammen på en god måte.
Dominikaner-ordenens fellesskap i Oslo feiret denne pinsen 100 år for sin grunnleggelse, og vårt virke både i og utenfor klosteret har nå blitt sammenfattet i en bok, som lanseres denne søndagen. Men som så mye annet, må også denne begivenheten bli strømmet digitalt. Men med håp om, og tro på bedre tider, vil vi også markere jubileet med en spesiell feiring på St. Dominikus’ fest i begynnelsen av august.
Som sagt er Den hellige Treenighet vårt ypperste eksempel på fellesskap. Og det er også fellesskapet, ikke individualismen, som danner grunnlag for det nye samfunn på jorden, som Gud ved sin Ånd etablert i pinsen, og som består av Guds egen familie, som er Jesu Kristi Kirke.
Det Kirken lærer oss, eller ønsker å lære oss, er at Gud kan erkjennes av vår fornuft, og anes av våre følelser. Kunne Gud derimot både erkjennes og begripes av fornuften, ville han ikke ha vært Gud. Da ville han i stedet ha vært en menneskeskapt konstruksjon, lik dem livet vårt i altfor stor grad styres av.
Og en slik gud, som både kunne gripes og begripes, ville føre til at vi både brukte og etter hvert misbrukte ham, slik vi bruker og misbruker altfor mye i Guds underfulle skaperverk.
Det å lære naturen å kjenne er derfor en av våre viktigste oppgaver som mennesker. Vi må kjenne naturen for å forstå dens lover og funksjoner. Men fordi kunnskap ofte drives av egoisme og grådighet, fører den ofte til misbruk av skaperverket, fordi vi prøver å omsette alt i kroner og øre.
Skaperen selv overskrider fullstendig vår menneskelige forstand, og står selvsagt høyt over sitt eget skaperverk. Og fordi han ikke kan manipuleres, eller brukes av vår grådige menneskelige forstand, er han Gud, og derfor er Gud et mysterium.
Thomas Aquinas sa: Om Gud kan vi ikke fatte hva han er, bare hva han ikke er!
Det merker vi når vi vil snakke om Gud, og beskrive ham. For ordene kan bare si noe om Gud, og markerer derfor ulikheten mer enn likheten, mellom Skaperen og hans skaperverk. Ord kan faktisk bidra mer til å skygge for, enn til å beskrive den de ønsker å forklare.
Fordi Jesus har lært oss å omtale Gud som Far, kan det oppfattes som om han fremstilles som en mann. Men Gud er selvsagt noe uendelig mye mer enn en kvinne eller mann, eller en mor eller far. Gud er uendelig. Når vi refererer til Gud som Far, er det fordi det sier noe om hans forhold til Sønnen, og dermed samtidig noe om hans forhold til oss, for gjennom Sønnen har vi blitt Guds barn. Derfor står hver og en av oss i et spesielt og personlig forhold til Gud.
Men i og med at vi er mennesker med kropp og sjel, ikke bare Ånd og sjel, måtte også Guds sønn bli et legeme, for å kunne gi oss del i sin kjærlighet.
Derfor skjer det underfulle at et menneske stiger ut av mysteriet, med kropp og sjel, og så kan Gudsmysteriet sammenfattes i én person, nemlig Jesus fra Nasaret. Og med ett blir det ufattelige Gudsmysteriet litt mer fattbart for oss, selv om det fortsatt er på en ubegripelig måte.
Den Uendelige, han fra Evighet til Evighet, lot seg begrense av tid og rom, og trådte inn ihistorien. Derfor kan vi si akkurat både når og hvor og hvordan dette skjedde. Og da den udødelige døde på jorden, ga han nytt liv til oss. Et nytt liv formidlet av Den hellige Ånd. Og Den hellige Ånd underviser oss og inspirerer oss, enten vi merker det eller ikke, fordi Ånden i Gudsmysteriet gjennomtrenger hele vår eksistens. Og ved denne gaven fra Gud, som Sønnen har gitt oss ved Den hellige Ånd, står vi nå innenfor Guds mysterium. Vi er tatt inn i Guds hellighet! Men det er det bare Gud som kan fatte, og slik skal det også være, for Guds mysterium er ikke ment å skulle fattes! Guds mysterium lever vi i og lever vi av! Og fordi mysteriet har tilhold i oss, og iblant oss, er vi heller aldri alene!
Nei, brødre og søstre, vi er alltid elsket av Faderen, gjennom Sønnen, i Ånden! Derfor er vår første og største oppgave som mennesker å elske Gud. Fordi Gud har latt sin kjærlighet ta bolig i oss, skal vi til gjengjeld elske og tilbe ham. Og den beste måten vi kan bekrefte dette på, er ved den måten vi lever vårt liv på.
Alle lever vi i fellesskap med andre mennesker. På helt forskjellig vis, ja, men alle tilhører vi et samfunn, eller en form for kommunitet, hvor vi er med på å danne fellesskap. Og i dette fellesskapet, enten det er et kloster eller en familie, en by eller en bygd, en gruppe, skole eller forening, så er vi alle sammen Guds barn, og sammen er vi del av det samfunn Gud ved Ånden har stiftet på jorden. Og dette universelle samfunnet heter Jesu Kristi Kirke. Derfor står vi også alltid sammen, uansett hvor eller hvordan, og vi er sammen i kjærlighet når vi roper;
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Som det var i opphavet, så nå og alltid, og i all evighet. + Amen.