Kjære medkristne,
Tradisjonen tro har jeg også i år fått gleden av å komme hit til Storøen, for å feire messen på festdagen for vår nasjonalhelgen. Takket være lokale og trofaste ildsjeler som holder denne tradisjonen i hevd, og ikke minst det alltid like gjestfrie vertskapet her på gården, kan dette arrangementet i år faktisk feire sitt 15 års jubileum!
Og det er vel nettopp tradisjonen som mest av alt kjennetegner krigeren, kongen og helgenen Olav, slik han fremstår for de fleste nordmenn i dag. Men tanken på hans anerkjennelse som helgen, er kanskje ikke like problemfri for enkelte, siden det man først og fremst forbinder Olav den hellige med, er strid og kamp med sverd i hånd. Da er det viktig å minnes hvilken tid han faktisk levde i, og også hva det er som egentlig kjennetegner en helgen.
Mye av det vi vet i dag, om denne usedvanlige personen som antagelig trådte sine barnesko akkurat rundt ved fjorden her, er gitt oss gjennom folke-tradisjonens mange vandrehistorier. Disse forteller oss mye om den store plassen Olav hadde i folkets hjerter, og antallet av, og frodigheten i, disse historiene overgår langt det som ble skrevet og fortalt om andre nordiske helgen -og kongeskikkelser.
Noen forteller oss også om Olavs store ry som kirkebygger! Og det er et historisk faktum at han satte opp svært mange kirker rundt om i hele landet, selv om det ikke står helt i forhold til den mengden som folkefantasien etter hvert ga ham æren for.
Frodig forteller de gamle tekstene at Olav måtte kjempe mot det onde når han ville gjøre en så hellig gjerning som å reise en ny kirke, og folketradisjonen tro, ble ofte ”det onde” representert ved Trollet. Men alltid var det Olav og hans gode hensikter som gikk av med seieren, enten det var klokskap eller rå muskelstyrke som ble brukt i kampen for det gode. Noen historier hevdet til og med at det var selve Trollet han kjempet mot i sitt siste slag på Stikklestad, det slaget som skjenket ham martyrkronen.
Men Olav var jo også en havets mann. Og når han ikke sloss mot Troll i skogene, skal ikke iveren ha vært mindre etter å nedkjempe det onde også til havs. Flere sagn forteller om kongens kamper mot sjøuhyrer, helt tilbake til hans pure ungdom. Først med sverd og bare never, senere også med korsets tegn til hjelp. En historie forteller om en lys stripe i fjellsiden i Valldalen, som skal være sporet etter en sjøorm som kongen slynget opp i fjellet, etter å ha nedkjempet den.
Olav ble, etter sin død, fort hele Norges og alle nordmenns hjelper og tilflukt. Han nedkjempet de onde krefter i tilværelsen, og alle søkte til ham for trygghet og beskyttelse. Han ble hele folkets helgen, og feires derfor den dag i dag, fremdeles av hele folket; innbyggerne i et land som har vært reformert og helgen-løst i snart 500 år. Historikeren Olav Bø uttrykket på sitt enkle og sannferdige vis: ”Då kyrkja ikkje lenger brydde seg om å minnast Olav, då mintest fortsatt folket han!”
Den folkelige tradisjonsdiktningen om Olav den Hellige, kan kalles en slags kjærlighetsdiktning, sier Lars Roar Langslet i sin bok om helgenkongen. Og i en slik kjærlighetspoesi er det som regel mange overdrivelser. Men et svært viktig aspekt, er det faktum at folk, enkeltmennesker, alltid har kunnet identifisere seg med ham! Eller i hvert fall, så har alle hatt et inderlig ønske om å gjøre det, fordi folket liker å speile seg i beundringen over sin egen storhet, og samtidig vissheten om å bære på ”det gode” i sitt hjerte!
Som norsk katolikk kan man vanskelig preke over Olav den Hellige uten å nevne Sigrid Undset, som på sitt geniale vis greide å finne frem til mennesket og medmennesket Olav Haraldsson, og således også gjøre det mulig for oss å få et bedre kjennskap til denne ekstraordinære sagapersonens indre åndelige kamp. For den, må ha vært minst like voldsom som de krigs og kamphandlinger han så ofte stred med sverd og brynje, og som han altså i all ettertid blir husket for, og identifisert med.
Selvsagt kan ingen med sikkerhet gå god for de historiske sannheter i saga –og skaldediktningen, men som Sigrid Undset selv påpeker, er det slett ikke legendens vesen å dikte opp ting på egenhånd, men derimot å illuminere,- eller understreke, det som var mest karakteristisk ved den store helten.
Og selvsagt; jo mer vi får høre om ham, og jo bedre vi blir kjent med ham, kan mennesket og medmennesket Olav Haraldsson stige ut av sin krigsbrynje og bli til en mann med en sterk og sann religiøs søken! For også vi, akkurat som han, slites mellom våre menneskelige svakheter, og det inderlige ønsket om å tjene Gud.
Som idealistisk konvertitt i det daværende Gardariket vurderte faktisk Olav både korstog mot barbarene i Bulgaria, eller også å bli munk i Jerusalem. Men en drøm skulle fortelle ham, at det var her hjemme i Norge at han skulle fullføre sin gjerning.
Selv om han helt sikkert hadde hørt om kristendommen allerede her hjemme som ung, var det først i Normandie, i byen Rouen, at Olav Haraldsson mottok dåpens bad, og trådte inn i Guds herskerfolk av konger, prester og profeter.
Og vi kan siden se konturene av den moderne og betydningsfulle mannen, som kjempet mot de gamle, og for de nye idéalene. Da han stred mot kong Knut av Danmark, fikk han sågar ord på seg for å kjempe for friheten, mer enn han kjempet for makten!
Og så skulle det bli slik, at hans død falt sammen med det lenge profeterte tusenårsriket. Derfor kaltes Kirken han ble lagt i for Krist-kirken, og koret der ble bygget åttekantet, på samme måte som de tidligste dåpskapellene. Slik markerte man symboliseringen av frelsesverkets fullendelse, – at martyrkongen Olav, likedannet med Kristus, hadde fullbyrdet det vi alle blir gitt ved dåpens bad;.. at vi dør, og gjenoppstår med Kristus på den åttende dag, som er frelsesverkets evige dag.
Olav er i Kristi person, ”in persona Christie”, og i ham går dét ord i oppfyllelse som kirken i Norge alltid har lest på Olsokdagen: ”Den som vil være min disippel, han må gi avkall på alt sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg”.
+ I Faderens og sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.