Kjære biskop Gran, kjære biskop Eidsvig, kjære troende.
Dette dobbelte prestejubileum som vi i dag feirer er en spesiell og gledelig begivenhet.
Vi feirer Cisterciensermunken John Willem Gran som ble viet til prest i sitt kloster Caldey utenfor Wales av biskop Suhr for 50 år siden, den 21 mai, 1957. Vi feirer Bernt Eidsvig som ble presteviet av biskop Gran for 25 år siden den 20 juni i 1982, – 2 prestevielser med 25 års og en måneds avstand.
De har selv besluttet å gjøre jubileet til en felles feiring, og det til glede for oss alle. For utover de rent personlige minner som måtte knytte seg til selve prestevielen, er dette noe som angår Kirken og som vi har del i. I dag feirer vi våre biskoper og vi feirer dermed også en del av vår kirkes historie som er i levende minne.
*
Tenker vi tilbake på denne perioden, dette halve århundre, vil det antagelig fortone seg for oss som uttrykk for en jevn og naturlig utvikling i kirkens liv. Det stemmer forøvrig med det inntrykket vi har av Kirken som helhet. Av alle institusjoner er Kirken den eldste, den mest vidstrakte, den har sin egen tyngde, sin egen stabilitet, sin uforanderlighet. Den går uanfektet sin egen vei.
Det kan være riktig nok, og likevel, ser vi godt etter, tror jeg vi kunne være fristet til å si det stikk motsatte. Av alle store institusjoner er det som om Kirken til sine tider kan opptre som det minst forutsigelige. Den har evnen til å overraske, den har en iboende kraft til forandring. Den trekker sin styrke fra ukjente kilder. Den er nok gammel, men likevel er den stadig ung, stadig i utvikling, og også vi har del i denne prossessen. .
.
Her skiller Kirken ut fra stor-organisasjonene der ute. De er såre forutsigelige .De må satse på beregnligheten, – på planlegging og progrnoser og markedsanalyser og borsnoteringer. Det er menneskelige foretagender, og slik er nå en gang verdens lov.
Kirkens liv og vesen er annerledes. Kirken vil aldri kunne reduseres og omskrives etter rent menneskelige mål. For tyngdepunktet ligger ikke i denne verden. Den hviler til enhver tid i Guds hånd. Det er Guds hellige ånd som er sjelen i dette vidstrakte legeme, og Guds ånd lar seg ikke forutsi – den blåser dit den vil. Kirken er nok synlig institusjon og menneskeverk, men den er samtidig gjenstand for Guds usynlige inngripen. – Vår Herre er suveren, – hans forsyn lar seg ikke binde. .
Vi kan være så fremsynte vi bare vil, men Guds veier er ikke våre veier, hans tanker er ikke våre tanker.
Siden vi feirer en apostelfest, la oss tenke på Kirkens opphav. Jesus kaller og sender ut den han vil. Slik velger han mot all menneskelig sannsynlighet fiskere til apostler og han utsender dem til verdens ender. Slik blir det Kirke.
I dag feirer Kirken apostelen Bartolomeus, – det er evangeliets Natanael. Filip oppsøker ham gledesstrålende for å forkynne ham at her og nå, er Israels store lengsel oppfylt,
”han som Moses har skrevet om og profetene talt om, ham har vi funnet: Det er Jesus, sønn av Josef fra Nasaret”
Fra Nasaret?
Så usannsynlig virker det for Nataneal, at denne utbryter: ”Kan det komme noe godt fra Nasaret?”.
”Kom og se,” sier Filip.
Idet Natanael nærmer seg, sier Jesus::
”Der har vi en ekte sønn av Israel, en mann uten svik” , Og Natanael overrasket:: ”Men hvor kjenner du meg fra” og Jesus ”Før Filip kalte på deg, da du var under fikentreet, så jeg deg”
: ”Rabbi, du er Guds Sønn”, roper Natanael, – Natanael, han som isted spurte, ”kan det komme noe godt fra Nasaret?”.
Ja, slik blir Natanael kalt. Han søker og han finner, men allerede forut hadde Jesus sett ham, hadde kjent ham og peilet inn hans fremtid.
Og det var dette første blikket som ble det avjørende.
Mon det ikke er slik det går til ved de fleste kall til ordensliv eller til prestetjeneste i Kirken.
Hver enkelt vil vel baketter kunne gjøre rede for den veien de fulgte, – i utgangspunktet, var nok lengselen der, men også motforestillingene: ”kan noe godt komme fra den katolske kirke”. Jo, og deretter en lang vandring frem til den dag, da de måtte bøye seg for Ham som kalte, Jesus fra Nasaret,og erkjenne, ”I sannhet, Du er Guds Sønn”.
Og da, i et tilbakeblikk, vil de da kunne erkjenne, – at den som i utgangspunktet hadde initiativet, det var Han og ikke dem selv. Det han som først så, som kjente, som kalte,
For menneskelige øyne kan denne utvelgelsen av og til fortone seg merkelig, ja, ganske uventet. Biskop Gran har selv beskrevet sin vei i sine to selvbiografiske bind, og redegjort for hvordan kallet etter hvert gjorde seg gjeldende. Det gir boken sin særlige spenning . Der blir vi vitne til hvordan opera-entusiasten og den unge regi-assistent,- som så absolutt ikke hadde noe til overs for kirke og kristendom, – hvordan han etter hvert merker at han ikke går alene, ikke skaper seg en fremtid kun ut fra egne premisser, men at det er en hånd som hviler på hans skulder. Og hvordan så han føres frem, gradvis, til et kontemplativt munkekall, til livet i klosteret, prestevielse og den endelig utvelgelse til overhyrde.
Biskop Eidsvig har ennå ikke skrevet noen selvbiografti, og han må selv bedømme hvorvidt en ufrvillig retrett innenfor et fengsels fire vegger i Moskva, skulle bidra til å åpne en vei inn i Den katolske kirke – I så fall var også det en ukonvensjonel inngang.
Når vi i dag ser tilbake virker valget innlysende klart . Men den gangen var det knapt noen som forsto, kanskje ikke de selv en gang, – bare Mesteren som ser og som oppsøker. Han visste.
La oss i dag se oss tilbake og måle litt det som er skjedd i vår norske katolske kirke disse femti år. Det er meget.
Kirken er blitt langt mer tallrik, og den viser et helt annet mangfold. Hvem skulle ha spådd det for femti år siden? For det så ikke slik ut den gang.
Da biskop Gran tiltrådte som biskop skjedde nettopp den fullstendig uforutsette begivenhet i Kirken som vi kaller Det annet Vatikankonsil. Det var nettopp et Guds uventede inngrep. Biskop Gran deltok og var med i utarbeidelsen av dekretene. Senere også i gjennomføringen her hjemme. Det var en enorm utfordring for vårt lille kirkesamfunn. En ny-organisering av menighetslivet, en åpning for økumenisk samarbeid, og ikke minst, en dyptgripende liturgisk fornyelse, med overgang til morsmålet. Det holdt bispedømmet i arbeid i mange år, ga oss et kirkesamfunn som var langt åpnere og mer innforlivet med det norske samfunn.
Så var det mangfoldet. Det også en overraskelse, et utvilsomt Guds tegn og inngripen. Innvandrerne kom, og vår kirke vokste og det vokste. Biskop Schwenzer så det beskjedne kirkefellesskapet forvandles de 100 nasjoners kirke. Det er også denne store, men lykkelig utfordring, som vår nye biskop står overfor, – hvordan smi en almen, dvs. katolsk kirke av disse etniske elementene ja, hvordan bygge rett og slett kirke-rom for alle?
Kjære venner,
Dette har vært spennende år. Og vi må kunne si en god utvikling, fra det som var et liten, kjempende konfesjonelt katolsk kirkesamfunn, til bli rett og slett Kirke, åpen og rotfestet i vår jord.
I dag retter vi en særlig takk til våre prester og biskoper som har ledet og som leder vår kirke,
og frem for alt, takker vi Gud som kalte dem.
Amen.