Dette er en historisk dag her i St. Dominikus. For akkurat ett hundre år siden, altså 1. pinsedag i 1921, ble den første offentlige messen feiret her. To franske dominikanere, pater Helaine og pater Teillard, hadde reist fra Paris til Oslo (den gang Kristiania) og flyttet inn i trehuset her i Neuberggaten og innredet et kapell. Etterpå beskriver pater Helaine messen med følgende ord: «Pinsedag åpnet vi kapellet for offentligheten og innviet det i all enkelhet. Jeg var meget beveget, og var tydeligvis ikke den eneste: tenk å innvie, på selveste pinsedag, et nytt kapell på et nytt språk i et nytt land!».
Det var ingen tilfeldighet at det var akkurat pinsedag som var anledningen for lansering av dette nye apostoliske eventyret. Det var også på en pinsedag, for over 800 år siden, at det fant sted en viktig begivenhet i dominikansk historie. Året var 1217. Dominikus samlet Toulouse-klosterets femten brødre og kunngjorde noe som forårsaket sjokk og vantro. Han fortalte at han skulle sende dem, to og to, til Paris og flere andre byer i Europa. Bare noen få skulle bli igjen. Men klosteret blomstret i Toulouse – var ikke dette dumt, tenkte brødrene. Nei, svarte Dominikus, på samme måte som disiplene i den første pinsen skulle også de, veiledet av Den hellige Ånd, ut og forkynne evangeliet til nye folkeslag.
Men det finnes enda en grunn til at pinsen 1921 ble valgt som innvielsesdag. Det var på dagen 700 år etter at frater Salomon ble sendt av Dominikus til Norden. I 1221 la frater Salomon ut på reise til Danmark, men på grunn av høststormene i Nordsjøen førte reisen ham til Nidaros i Norge.
Det er helt åpenbart fra disse historiene at pinsen er en nøkkelfest for dominikanerne. Men selvfølgelig er det også en nøkkelfest for oss alle, for alle de døpte. Den hellige Ånd er aktivt medvirkende i våre liv. Det er spesielt ett ord jeg vil trekke frem på denne dagen – ordet uforutsigbarhet. I dagens første lesning hørte vi den dramatiske beretningen om Åndens komme den første pinsedagen. Fortellingen tar i bruk bilder som ild og vind. Ild er uberegnelig; flammer kan veve ubegripelige mønstre. Jeg kan huske at jeg som barn kunne sitte og stirre inn i peisen i stuen vår. Uansett hvor lenge jeg satt slik, så klarte jeg ikke å finne et mønster i flammenes dans. Slik kan vi heller ikke forestille oss på hvilken måte Ånden vil gripe inn i livet vårt. Da de to første dominikanerne kom til Norge for hundre år siden, var det et stort steg inn i det ukjente. Hvis vi velger å leve i lyset fra den Hellige Ånd, så betyr det at vi trøstig gir oss over til hans kraft. Det betyr at vi, som apostlene, er villige til å foreta valg, hvis konsekvenser vi ikke kan forutse.
Bildet av vinden viser også hvordan Den hellige Ånd kom til apostlene pinsedagen. For, som flammene, vil også vinden minne oss om Åndens uforutsigbarhet. Evangelisten Johannes uttrykker det slik i kap. 3: «Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men hvor den kommer fra, og hvor den blåser hen, det vet du ikke. Og slik er det også med dem som blir født av Ånden».
Slik er det også med oss som blir født av Ånden. Gud byr oss å tre inn i det ukjente. Når motet svikter og tvilen råder, da vil Ånden være vår styrke og vår veiviser. Vi er aldri alene.
Av og til viser det seg at våre håp og ambisjoner ikke slår til slik vi hadde planlagt, men gjennom hver eneste erfaring vi gjør i livet, kan Gud tale til oss. Måtte vi alltid være åpne for visdommens gave.
På denne historiske dag i St Dominikus takker vi for Guds veiledende nærvær. Vi takker for det nye liv vi har fått, og for Ånden som fører oss på veien til frelse. God pinse!