Brødre og søstre,
Siden alle har lært hvor viktig det er å vaske seg på hendene, og særlig før vi skal spise, høres det unektelig litt merkelig ut at Jesus holder en tordentale til forsvar for dem som lar være å gjøre det.
Men så har heller ikke den rituelle renselsen Evangeliet forteller om i dag, noe med moderne håndhygiene å gjøre. Den var et synlig uttrykk for sjelens og hjertets økologi, og et ytre tegn på åndelig indre renselse. Helt fra 5. Mosebok av kan vi lese om hvordan den jødiske bønn oppfordrer til å elske Gud av et rent hjerte, og den stadige gjentatte vasken, av blant annet hendene, ble til et symbol på selvransakelse, for å kunne møte Gud med et rent hjerte, og i en ubesmittet kjærlighet, som vi leser hos profeten Esekiel:
”Jeg vil sprenge rent vann på dere, og dere skal bli rene, og jeg vil gi dere et nytt hjerte, sier Herren!” (36,25)
Som vi så ofte hører, ble Fariseerne også i dagens fortelling forarget på Jesus og disiplene, og syntes de hadde en altfor slapp holdning til Lovens forskrifter. Når de ser at de dropper den obligatoriske håndvasken før måltidet, anklager de disiplene for Gudsbespottelse, ved å gå til Herrens bord med et urent hjerte, og uoppgjorte synder. Men Jesus, som vet at det bare er Gud som kjenner menneskenes hjerter, tar til motmæle, kaller Fariseerne for hyklere, og han minner om profeten Jesaias ord:
”Dette er et folk som ærer meg med leppene, men deres hjerter er langt borte fra meg!”
Som Lovens voktere mente Jesus at Fariseerne la for mye vekt på selve symbol-handlingen, slik at det å fremstå som rettskaffen og gudfryktig, til slutt ble viktigere enn faktisk å være det.
Men av og til kan likevel Jesu’ angrep på Fariseerne være i krasseste laget. For i bunn og grunn var de folk med edle hensikter, som forsøkte å drive en form for folkeopplysning, med den målsetting å en vakker dag bringe hele Israel innunder Loven og altså; Guds vilje!
Men deres forsøk på å oppdra folket til lovlydighet var en umulig oppgave. Ikke bare var Loven utstyrt med mange og kompliserte forskrifter, men deler av Loven var også uten forskrifter, slik at Fariseerne selv måtte tolke Guds ord, og lage regler for at jødene i alle livets daglige gjøremål skulle ha regler å følge, for å vite hva de måtte gjøre, og ikke måtte gjøre, for alltid å være i pakt med Guds vilje.
Når Jesus dukker opp, blir Fariseerne for det første provosert av at han foretrekker å omgås, være gjest hos og sitte til bords med folk som hadde et dårlig rykte, og så dårlig at de ble sett på som urene. Og når disse menneskene ikke engang gjorde sitt ytterste for å overholde Lovens forskrifter, og Jesus heller ikke insisterte på at de måtte, ble det for mye for de stakkars Fariseerne! Hvordan kunne en mann, som påsto at han var en mann av Gud, tilby sine tvilsomme venner en slags snarvei til Gudsriket ved å se bort fra Lovens bokstav, og omgå spillereglene?
Men vi behøver ikke å gå helt tilbake til Palestina på Jesu’ tid for å se eksempel på at religion kan oppfattes bare som organisasjon, struktur og regelverk! Selvsagt er det Guds vilje at vi skal tilbe ham som kommunitet og Kirke, og selvsagt må Kirken også være organisert og styrt på en særskilt måte for å hjelpe oss med å utføre, og oppfylle våre oppgaver for Gud og medmenneskene! Joda! Men, det er; ”Ved å elske vår neste at vi oppfyller Loven, sa apostelen Paulus (i brevet til Romerne) For kjærligheten gjør ikke urett mot vår neste, og hele Loven oppfylles i kjærligheten!
Ja, brødre og søstre, en sann religion er så uendelig mye mer enn bare regler og organisasjon! Og det er nettopp denne forskjellen Jesus ønsker å gjøre oss klar over. Forskjellen som ligger i selve oppfatningen av Gud! Mens Fariseernes gudsbilde var en streng, skjult og opphøyet guddom, så fjern fra menneskene at de ikke kunne ta hans navn i sin munn, gir Jesus oss et omfavnende nært og familiært bilde av Gud, noe han stadig understreker ved å omtale Gud som; Abba, omtrent som når vi kaller far for; pappa
Så, når Jesus kaller Fariseerne for hyklere, skyldes ikke dette at de i et og alt inderlig ville leve et gudfryktig liv! Det skyldes den avstanden som befant seg mellom det de sa med munnen av plikt og frykt, og det de sa med hjertet, av kjærlighet! I stedet for å frykte en hard og nådeløs Gud, vil Jesus at vi skal elske vår skaper, vår Abba, som er tilgivelsens og kjærlighetens Far, og all godhets kilde.
Når vi i messen hører presten lese fra den eukaristiske bønnen: ”Kom ihu, Herre, din Kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i din kjærlighet!” vet vi at vår første og største oppgave for Gud er å opprettholde vårt hjertes økologi, så våre offergaver og gode gjerninger kan frembæres i ren og ekte kjærlighet, akkurat som vi sang i inngangshymnen;
”Kjærlighet er Lovens fylde, og fullkommenhetens bånd, den er hva vår Gud vi skylder, den er frukten av hans hånd!”
+ i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen