Sr Marie Thereses requiem, Lunden 15. februar 2019. fr. Jon Atle OP
Det var både med ærefrykt og takknemlighet jeg takket ja til forespørselen om å feire requiem-messe for søster Marie-Therese, og tankene mine gikk straks tilbake til den gangen jeg feiret messen for hennes diamant-jubileum som ordens-søster. Da sa jeg at det som har med diamanter å gjøre liksom er forbundet med noe så edelt at det virker helt overnaturlig for oss, og at den slipte diamanten med alle sine fasetter har evnen til å bryte lyset på en så vidunderlig funklende og strålende måte, at det kan minne oss om hvordan Jesus Kristus fremsto for disiplene under forklarelsen på Berget!
Og vår kjære søster Marie-Therese hadde, i likhet med en funklende diamant, utallige fasetter! Fasetter som liksom både hadde med tiden, og med tidløsheten å gjøre, og således både det guddommelige og det menneskelige. For den lille franske nonnens hjerte var en funklende diamant full av subtile fasetter, som uten opphør reflekterte og spredte Guddommelige stråler av glede og kjærlighet ut til menneskene, som hun elsket så høyt.
Gjennom sitt apostolat og sin helt personlige spiritualitet, – som på samme tid var både mystisk, apostolisk óg kontemplativ, bidro hun hele sitt liv til at Evangeliets glade budskap om enhet, aksept og kjærlighet mellom Guds barn og skapninger strålte ut til alle dem hun møtte på sin vei!
Da hun som ung pike takket nei til pleiemorens konfirmasjonsgave, som var et reveskinn til å ha rundt halsen, det som var på moten den gangen, var det fordi hun alt hadde fattet beslutningen om å vie sitt liv til Gud som ordenssøster. Og på fredsdagen etter annen verdenskrig, ble hun en liten dominikansk vinstokk i Lourdes, som noen år senere ble plantet om her oppe i nord. Og her slo vinstokken rot, blomstret og bar frukt, – og frukt som varte!
Hun tilpasset seg raskt de lokale forholdene, og tok ivrig fatt på helt nye oppgaver i sitt religiøse liv. Både sammen med pater Finn Thorn i økumenismen, og med pater Wilfrid Stinissen i hans kontemplative meditasjon vokste hun videre i kallet, som ga diamanten stadig flere fasetter!
Søster Marie-Therese var en person som fikk gode venner i alle leire, og hun gjorde pater Thorns ord til sitt eget, det som lød:”Med kristen enhet menes det ikke at alle skal vende om og bli katolikker, eller at alle skal vende om og bli protestanter! Med kristen enhet menes det riktignok at alle skal vende om, ja, – men vende om til Jesus Kristus!”
På samme måte som den gode hyrde selv, var hun mer opptatt av å ha omsorg for det ene fåret som hadde gått seg vill, eller det som holdt seg utenfor kveen, enn for de 99 innenfor som greide seg utmerket på egen hånd. Hun ønsket hele livet å bedre forstå hva som rørte seg i hjertene til de som tilhørte andre konfesjoner og trossamfunn, og var en forløper for den økumeniske og interkonfesjonelle dialogen vi i dag tar som en selvfølge.
Da helsen sviktet og ble en utfordring de siste årene, ble viljen bare sterkere, i likhet med humoren og dømmekraften. Hun leste store mengder bøker med sitt ene fungerende øye, og da den lille Therese av Lisieux kom til St. Johannes menighet med sine foreldre, greide hun å mobilisere nok krefter til å møte sin helgen og navnesøster, som i likhet med henne selv måtte få en spesialtillatelse for å kunne tre inn i ordenslivet, på grunn av sin lave alder.
Det er en klok liten teolog vi tar avskjed med i dag. Og de utvalgte tekstene, som taler for seg selv, kunne selvsagt ikke ha passet bedre. Søster Marie-Therese levde så ufattelig nær Kristus og det hellige, at hun med sin overbevisning bidro til at mange andre også fikk oppleve Kristi nærvær. Vi er mange som vil savne henne sterkt, ja, men gleden over å ha fått være sammen med henne og kjenne henne, vil alltid være mye større enn både sorg og savn! Det sørget hun for selv, der hun smilende satt med strikketøyet, så uendelig trygg i Kristi nærvær, og i kjærligheten til medmenneskene.