Tale ved Helga Aasta Sommerfeldt Løvlands begravelse, 18. august 2016. St.Dominikus kirke, p. Ellert Dahl

 
 
Kjære Helga Løvlands familie, kjære venner,

Vi takker under denne gudstjeneste vår Herre, for et langt og et godt liv, og vi takker ham for det gode menneske som Helga Løvland alltid var. Det er aldri noen selvfølge, og der var også sorgens øyeblikk under hennes lange livsløp. Men jeg vil tro at styrken, ja, gleden var der bestandig og vi bekjenner i denne stund – hver på vår måtte, – stor aktelse og takknemmelighet for alt hun ga og for det hun var. Et helstøpt menneske.

Helga Løvland vokste opp på en gård på Froland ved Arendal. Jeg ha forstått at hun og hennes to søstre, delte en viss oppdagerånd, og at de tidlig fant et hjem i Den katolske kirke. Det var ennå i Sigrid Undset tiden, og det var meget å oppdage av dybde og visdom innenfor Kirken, selv om kretsen her til lands var liten. Helga Løvland ble hele livet gjennom en troende og aktiv katolsk kristen. Hun har kjent de første dominkanerne på dette stedet, – en pater Lutz, en pater Vanneufville, de figurerer i Sigrid Undsets romaner, og noe senere også pater Raulin har hun kjent. Hun var av de bestandig trofaste, og helt konkret hjalp hun klosteret over lenger tid som resepsjonsdame.

Ikke desto mindre, var hun på ingen måte en from hjemmesitter. Hun reiste, hun lærte seg språk: engelsk, fransk, tysk og italiensk. Hun arbeidet etter krigen i tredve år som sekretær med ansvar for utenlandsavdelingen hos Hafslund. Reiselysten forble. Aldri for sent, godt og vel 80 år gammel dro hun med veninder per interail til Santiago i Spania. – Så leste hun meget, med sine språkkunnskaper hadde hun hele verdenslitteraturen for seg.

Vi valgte som evangelium i dag Saligprisningene. Også disse er en del av utforskningen. Det er 8. Saligprisninger, og hver utpeker en vei for den reisende til Guds Rike.

Jeg velger de to første. «Salige er de fattige i ånden for himmelriket er deres.» Det er de som hverken har penger eller pretensjoner. De omtales i den neste: «Salige er de ydmyke for himmelriket er deres». Det er disse som har «øyne til å se med og ører til å høre med» Det er de åpne, de klokkerene, det åpenhjertede, de godvillige, i en verden av strebere, og selvopptatte, som lite ser og lite hører.

Jeg mener at Helga Løvland var av den første sorten, klar og ren til sinns, usentimental om seg selv, tok livet slik det kom. Ja, og dertil troen – og det er en gave.

Så var det den neste saligprisningen: «Salig er de som sørger, men de skal finne trøst.» Jeg kan tenke meg at også hun har sørget, kanskje meget, men at hun har funnet trøst. – Atter troen.

Salige er de barmhjertige,
Salige som er de rene av hjertet…
Salige er de som skaper fred, for de skal se Gud.

Jeg tror hun skal se Gud. Men la det forbli, Hans, Guds hemmelighet. or nå er det Han som rår.

Selv forblir vi her, vi tenker og vi takker, og vi ber for henne, vår medsøster.

Vi ber også for hverandre, særlig i denne stund.

Måtte Gud gi oss et godt liv, og også en god død, og underveis, litt kjærlighet til hverandre.

Amen.

p. Ellert Dahl