Homily in English
Preken på norsk
Readings in English
Lesninger på norsk
Lived mysteries
p. Haavar Simon Nilsen OPDear parents, Diosdada and Mariano, dear Aileen, dear family, sisters and brothers, dear friends. We grieve over the loss of our dear sister Agnes. The crown of righteousness was somehow handed out to Agnes way to early, as she, and all around her, was deprived from much life and much love that we may now not share the way we hoped.
I got to know Agnes at the time I returned from my studies abroad in 2012, and she soon became a friend with whom I could share deeper thoughts both concerning religious life, and life as such. I believe our friendship was a mutual blessing from where good things were flowing. In this spirit, and on this day, I would try to summon up three kinds of mysteries that seem to emerge as Agnes has passed from this life to the next.
The first mystery is that of an early death.
This dramatic turn in the life of Agnes makes us suffer, and in the midst of it all, it calls for our humility. Psalm 131 depicts the child that is resting calmly, a weaned child with its mother. The psalm emphasises the profound trust in God, leaving all things into the hands of our Lord. When facing the meaninglessness of death, Jesus calls us to approach our existence through his eyes, trusting that beyond the horizon of our lifespan, however it may unfold, an even more true reality awaits, where God will be all in all (1st Corinthians 15,28).
While facing death, Agnes was a powerful witness of this profound trust, and for me, and I believe for all who shared this last part of her life, Agnes made us see and confront our own vulnerability and our need to lay our own lives into the hands of God.
The second mystery is connected to the solemnity of the Trinity and that of Corpus Christi.
Sister Agnes died two days after the solemnity of the Trinity, and this Sunday we celebrated the solemnity of the Body and Blood of Christ, reminding us of the divine unity that we have taken part in through our Lord Jesus Christ. Sister Agnes lived, and died, deeply rooted in the outpouring love that radiates between and from the triune God, revealed for us through Jesus Christ. With her life, she witnessed of the words that Paul utters in the letter to the Romans:
«None of us lives for ourselves alone, and none of us dies for ourselves alone. If we live, we live for the Lord; and if we die, we die for the Lord. So, whether we live or die, we belong to the Lord.» (Rom 14,7-8).
Sister Agnes left this world, not without grief, not without struggle, but free from bitterness as she kept her trust in our Father through the Son. She stayed vigilant in prayer, and was attentive to those around her. As she struggled against the illness, she was especially longing to meet her closest family, but the illness advanced too fast. However, in the spirit, she embraced each and every one wholehearted.
The Last mystery I’ve got in mind is that of the children and the kingdom of God.
In the Gospel that we just heard, Jesus refers to the children, and explains how they are considered to be the greatest in the heavenly kingdom. There is a secret in these words, just like we get a glimpse of the divine mystery when meeting the innocence of a child’s regard.
Agnes worked with kids, and she loved the children. And I think there was something more, something deeper that she found in the little ones. Whenever Agnes was around children, she observed them with great joy and interest. When taking a walk in the park, she would burst out in laughter over the small ones trying to feed the pigeons or mess with the ice cream, or say strange, surprising things to themselves or sometimes right in her face. In these moments of bliss, it was as if Agnes was drawing from that hidden wisdom that children reveal. She cherished the children’s honesty and vulnerability and their extraordinaire capacity of being themselves, and she sought this same openness in the dept of her soul.
Walking with Agnes became my own school, and she inspired me, and many others I believe, to follow her lead and try to approach the deeper truth that children present.
Today is a good day to remind ourselves of this. It is a day of grief, yes, but not without hope. Agnes rests among the greatest now, blissfully surrounded by those who were her beloved teachers, the little ones who are the greatest in the heavenly kingdom. There she awaits us, encouraging us to prepare for our way home by living truthfully, vulnerably, and with profound trust in God.
May the Lord bless us all, and may Agnes rest happily in the peace of God.
Omsluttet av Guds mysterium
Preken for Agnesp. Haavar Simon Nilsen OP
Kjære alle sammen. Vi sørger i dag over Agnes sin bortgang. Rettferdighetens seierskrans som Paulus priser i første lesning i dag ble liksom delt ut så altfor tidlig til vår medsøster, og vi må gå videre med savnet. I dette tomrommet opplever jeg at tre mysterier tegner seg i Agnes sitt liv, og jeg vil gjerne skildre disse i dag.
Det første mysteriet kretser om Agnes sin tidlige bortgang.
Vi lider over tomrommet etter henne, og midt i det hele er vi kalt til å møte hennes død med ydmykhet. Salme 131 skildrer et barn som hviler i sin mors fang. Salmen understreker den dype tilliten til Gud der alt er overgitt i Herrens hender. I møte med dødens meningsløshet kaller Jesus oss til å nærme oss vår tilværelse gjennom hans eget blikk. Han inviterer oss til å se bakenfor vår egen, begrensede levetid, og holde fram for oss den virkeligheten som venter oss på andre siden av dødens absolutte skille, der Gud skal bli alt i alle.
I møte med sin forestående død sto Agnes frem som et kraftfullt vitne om denne dype tilliten til Guds nærvær i dette og i neste liv. Hun fikk oss på mystisk vis til å konfrontere vår egen sårbarhet, og anerkjenne nødvendigheten av å legge alt i Guds hender.
Det andre mysteriet vil jeg knytte til de to store festene vi nettopp har feiret, -Den hellige treenighet og Corpus Christi høytid.
Disse høytidene påminner oss om den Guddommelige enheten vi får del i ved å ha blitt ett med Kristus i vår dåp og vår tro. Søster Agnes var dypt rotfestet i den trefoldige Guds selvuttømmende kjærlighet som flømmer mellom og utfra Treenigheten. Gjennom sin livsførsel, og ikke minst i møte med sin egen utgang, levde hun ut det som Paulus stadfester i sitt brev til Romerne: «Ingen av oss lever for seg selv alene, som heller ingen er alene med sin død. Lever vi, så lever vi for Herren, og dør vi, dør vi for Herren; i livet som i døden hører vi altså Herren til.
Søster Agnes forlot denne verden, ikke uten kamp, og heller ikke uten sorg, men uten bitterhet. Hun holdt fast ved en dyp tillit til Faderen ved Sønnen. Hele veien, både i sitt ordensliv og gjennom sitt sykeleie, bad hun trofast, og hun ble ved å vise de rundt henne oppmerksomhet og varme. Hennes oppmerksomhet var spesielt rettet mot hennes nærmeste familie som hun ventet på, men sykdommen tok overhånd før de kunne nå frem til avskjed. Men vi vet at i ånden omfavnet Agnes alle rundt henne, fjern og nær, familie, venner og alle som fikk del i privilegiet å bli kjent med henne.
Det siste mysteriet vi kan meditere over i dag handler om Guds barn og Guds rike.
I evangeliet vi har hørt i dag, viser Jesus til de små barna, og forklarer sine disipler og oss alle hvordan de minste blir sett som de største i Guds rike. Det er en skjult dybde i disse ordene, som om Jesus forteller oss at vi kan skimte noe av Guds uutgrunnelige mysterium når vi ser inn i et uskyldens barneblikk.
Agnes arbeidet med disse minste, og hun elsket barn. Jeg tror Agnes fant noe mer, noe dypt i møte med disse minste. Når Agnes var i nærheten av barn observerte hun dem med glød og dyp interesse. Om hun tok en tur i parken kunne hun bryte ut i trillende latter over smårollinger som prøvde å mate duer, eller som spiste is med hele fjeset, eller som sa underlige, overraskende ting til seg selv eller til Agnes selv. I disse lykksalige øyeblikkene var det som om Agnes ble fylt av den skjulte visdommen som bare barn kan åpenbare. Hun skattet høyt barnas ærlighet og sårbarhet, og deres enestående evne til å være seg selv. Og hun søkte den samme åpenheten i sitt eget liv.
Vandringen jeg opplevde med Agnes ble min egen skole, og hun lærte meg, og mange med meg, å se og anerkjenne den dypere sannhet som Guds barn evner å vise oss.
I dag er en god anledning til å minnes dette. Det er en sorgens dag i dag, men det er også en dag fylt med håp. Agnes hviler blant de største nå, lykkelig omsluttet av hennes kjære læremestre, disse våre minste som blir sett som de største i Guds rike. Der, i godt selskap, venter hun oss, og hun oppmuntrer oss til selv å forberede vår vei til vårt endelige fedreland ved å leve sannferdig, ved å omfavne vår egen sårbarhet, og ved å leve i dypeste tillit til vår Herre og Gud.
Må Gud velsigne oss på våre veier, og må Agnes hvile gledesfullt i Guds fred.
READINGS ~ LESNINGER
First reading – 2 Timothy 4:2,7-8
Preach the word; be prepared in season and out of season; correct, rebuke and encourage—with great patience and careful instruction.
I have fought the good fight, I have finished the race, I have kept the faith. Now there is in store for me the crown of righteousness, which the Lord, the righteous Judge, will award to me on that day—and not only to me, but also to all who have longed for his appearing.
Psalm 131
A song of ascents. Of David.
My heart is not proud, Lord,
my eyes are not haughty;
I do not concern myself with great matters
or things too wonderful for me.
But I have calmed and quieted myself,
I am like a weaned child with its mother;
like a weaned child I am content.
Israel, put your hope in the Lord
both now and forevermore.
Gospel reading – Matthew 18:1-5
At that time the disciples came to Jesus and asked, “Who, then, is the greatest in the kingdom of heaven?”
He called a little child to him, and placed the child among them. And he said: “Truly I tell you, unless you change and become like little children, you will never enter the kingdom of heaven.
Therefore, whoever takes the lowly position of this child is the greatest in the kingdom of heaven. And whoever welcomes one such child in my name welcomes me.
2. Tim 4, 1-8
Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!
Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme.
Salme 131
Omkved: Bevar meg, Herre, i din fred!
Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
mine øyne er ikke stolte.
Jeg sysler ikke med store ting,
med det som er over min evne.
Jeg har roet min sjel,
som avvendt barn hos sin mor.
Som barnet på morens fang,
slik faller min sjel til ro.
Stol på Herren, Israel,
fra nå og til evig tid!
Matteus 18,1-5
På den tid kom disiplene hen til Jesus og spurte: «Hvem er egentlig den største i himlenes rike?»
Da kalte Jesus til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, det skal dere vite: Uten at dere vender om og blir barna lik, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Så den største i himlenes rike, det er den som gjør seg like ringe som denne vesle her.»
«Den som tar imot et barn som dette her, i mitt navn, han tar imot meg.
