Søndag 10. juli

15. sønd C 2016 Luk 10,24-37. St. Dominikus


Brødre og søstre,
i det barmhjertighetens år som Kirken nå er inne i, har vi denne søndagen kommet frem til det evangeliet som kanskje fremfor noe annet forbindes mest med nettopp; barmhjertighet!

Etter en første overfladisk gjennomlesning av denne teksten, kan vi umiddelbart få inntrykk av at det dreier seg om en helt grei svart-hvitt fortelling, hvor både skurken og helten og offeret er åpenbare.

Men så enkelt er det ikke. Jesus har lagt inn et mye større budskap enn som så, og han brukte denne lignelsen i en av sine mange konfrontasjoner med de lovkyndige, for å belyse og nyansere forholdet mellom; Lovens rettferdighet, og barmhjertighetens prinsipp.

La oss derfor se nærmere på et aspekt i fortellingen som har fått særlig mye oppmerksomhet, – nemlig at både en prest og en levitt gikk rett forbi den sårede mannen uten å stanse opp for å hjelpe.

– Hva følte egentlig disse to for stakkaren som lå så ille tilredt ved veikanten? Var de blottet for medfølelse? Eller tenkte de; ”Arme stakkar, for en ond verden vi lever i! Jeg håper at noen snart kommer og tar seg av ham!”, – før de hastet videre til sine presserende plikter.

Denne situasjonen fører tanken videre til barmhjertighetens varierende kvalitet, – når det dreier seg om medfølelse og medlidenhet! Medfølelse betraktes vanligvis som noe positivt og godt, fordi det medfølende mennesket står i kontrast til, – ja i motsetning til, de som er hårdhjertede og ufølsomme.

Men å sette seg ned med tekoppen, for å uttrykke medfølelse sammen, sukke og akke seg over all verdens ondskap, for så å velte seg i detaljer om medmenneskenes elendighet, – uten selv å bidra med mer enn et sukk, er dessverre ofte en realitet. Det er en realitet, – fordi det er helt menneskelig! Derfor selger det også så godt i den tabloide pressen.
Medfølelse stopper nemlig altfor ofte med et sukk over tekoppen! Men det gjør ikke barmhjertigheten! Barmhjertigheten inneholder nemlig en komponent som avføder aktiv handling, det Kirken kaller Caritas. Barmhjertigheten spør umiddelbart hva den kan gjøre, og uten å vente på svar eller retningslinjer, tar den i et tak akkurat der det trengs!

Ser vi på Jesu lignelse med usentimentale øyne, er det akkurat det den barmhjertige samaritanen gjør! Han gjør det som trengs, akkurat der og da, – og ikke nok med det; når han har fullført sin gode gjerning, drar han videre, uten å innkassere noen form for gevinst eller berømmelse. Han gir uten å skape noen takknemlighets-gjeld eller avhengighets-forhold.

Vi var inne på at presten og levitten bare gikk rett forbi den sårede i veikanten. Og utrolig nok er deres reaksjon, i alle fall på sett og vis, forståelig! Den er forståelig, – men ikke akseptabel! Den jødiske lovens renhetsforskrifter, som gjaldt spesielt for alle geistlige, sa at ingen måtte røre ved noen som var såret eller blodig før de utførte en hellig handling. Og av retningen disse to hastet av sted, er det naturlig å tro at de var på vei til Jerusalem, til Templet, for å forrette sabbats-gudstjenesten. Altså kan det ha vært rituelle grunner til at de ikke torde å røre ved mannen som lå der så ille tilredt i veikanten…

Det er forståelig, ja, men selvfølgelig; helt uakseptabelt, og riv ruskende galt! For også ut fra et jødisk synspunkt er Lovens dypeste mening å alltid ha til hensikt å skulle tjene sine medmennesker. ”Loven er der for menneskenes skyld”, sa Jesus opptil flere ganger,- ”ikke menneskene for Lovens.”

Og uten noen form for omsvøp, sa Gud gjennom profeten Hosea; ”Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offergaver!” Altså var det slaktofferet og det brennofferet som ble foreskrevet av loven, og som representerte de gode gjerningene fariseerne var så stolte av å utføre, rett og slett ikke nok! Derfor er det Jesus må si: «Dersom deres rettferdighet ikke overgår rettferdigheten til de skriftlærde og fariseerne, kommer dere ikke inn i himlenes rike».

Alle, ikke minst de som så på seg selv som strengt rettroende, skulle være villige til å vise fleksibilitet for å kunne adlyde det høyeste bud i Guds lov! Likevel er det altså i dagens fortelling bare en samaritan, en som er ikke er akseptert, men som er utstøtt og diskriminert, ja avskydd, som spontant følger den høyeste norm i Guds lov, og kommer, – akkurat på samme måte som Herren gjør det selv, – et lidende medmenneske til unnsetning. Det er med andre ord den urene Samaritanen, og ikke den rene presten og Levitten, som viser seg som ”en sann jøde”, fordi det er han som oppfyller loven.

Det er han som viste barmhjertighet, og Jesus gjør derfor samaritanen til et forbilde, – ikke bare for jødene, men for oss alle sammen! Vi er alle kalt til å se, og så til å ta konsekvensene av det vi ser! Ikke til å snu oss bort, haste forbi, og tenke at noen andre vil komme og ta seg av den stakkaren som ligger der. Lukas ønsker med denne historien å forkynne Guds uendelige kjærlighet, og aldri sviktende omsorg. Kirkefedrene hevdet at mannen som falt blant røvere representerer hele menneskeheten! Og siden Gud sendte sin egen sønn til vår unnsetning, blir denne lignelsen derfor en beretning om Guds eget hjerte, om Guds egen nåde, og om Guds aktive kjærlighet til oss! Og det, brødre og søstre, kan sies med et eneste ord, nemlig Guds: Barmhjertighet!

Guds Sønn, som selv ikke ble akseptert da han kom til sine egne, viser Guds effektive miskunn ved å være vår neste, i mennesket Jesus Kristus Og idét vi tar oss av vår neste, viser vi oss samtidig som hans neste! For, når vi utøver barmhjertighet, handler vi slik som Gud handler selv.

Det er derfor Jesus kaller oss til: ”å gå bort og gjøre likeså!”

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen

– p. Jon Atle OP, St. Dominikus